Dette er tilsvar til Arne Reginiussens lederartikkel «Bet nesen av lensmannen og radbrakk kjøpmannen. Bør vi hedre dem som martyrer 170 år etterpå«, datert 16. oktober 2024 i iFinnmarkdebatten.

Som en av arrangørene, sammen med Sametingets bibliotek, bak seminaret «Her seer du den Øxe, med hvilken du skal aflives» i Alta den 14. oktober, må jeg si at det er merkelig at Reginiussen velger å ordlegge seg slik han gjør, all den tid han selv ikke deltok på seminaret og fikk høre det som ble sagt. Reginiussen refererer kun til en artikkel i Sagat, som jeg ikke har lest. Han bommer så det suser i den allerede nevnte lederartikkelen sin og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Aller først: Det er helt riktig at sametingspresident Silje Karine Muotka skal ha æren for at seminaret kom i stand, for aller første gang, 170 år etter henrettelsen av Aslak Hætta og Mons Somby i 1854. Alta bibliotek og Sametingets bibliotek fikk oppdraget med å lage innholdet i seminaret. Det har vi gjort og intensjonen vår som arrangører har vært å legge til rette for åpen samtale og ulike refleksjoner rundt henrettelsen av de to, som ble dømt til døden for å ha drept handelsmannen og lensmannen under Kautokeino-opprøret i 1852. Seriøse fagfolk fra Alta museum, Kautokeino bygdetun og UiT Alta deltok på seminaret.

Arne Reginiussen skriver og jeg siterer: «Det kan virke som at det i de senere år har oppstått en slags hedring av de religiøse fanatikerne Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, som ble dømt for drap og henrettet for 170 år siden. Vi har få martyrer i Finnmark, men det kan virke som at man beveger seg mot å gi Hætta og Somby denne statusen. Godt hjulpet av filmen «Kautokeino»-opprøret fra 2008, hvor de to drapsmennene romantiseres, mens deres ofre – en svensk handelsmann og en lensmann, tegnes et stygt bilde av.»

Jeg kan selvfølgelig ikke svare på vegne av filmregissør Nils Gaup, men om du setter dette opp mot våre (arrangørenes) intensjoner og slik seminaret faktisk ble, blir det Arne Reginiussen skriver helt malplassert. Ingen av de som deltok på seminaret, verken innlederne, de som var med i panelsamtalen eller etterkommerne, «romantiserte» de to henrettede som «martyrer». Tvert i mot.

Lokalhistoriker Kristian Johnsen, som førte an i den historiske vandringen mot retterstedet, skriver da også det i sitt innlegg i Altaposten: Sannhet og forsoning, datert 16. oktober, at han var positivt overrasket over det han hørte på seminaret. Johnsen skriver: «For meg var det også godt å høre at historiker Katri Somby, en av medforfatterne av bokverket «Samenes historie fra 1751 til 2010», si i hennes foredrag at det egentlig var godt at opprøret 8.11. ble slått ned av «våre egne». Det var en form for «selvregulering».»

Akkurat dette som Johnsen peker på her, at historiker og etterkommer av en av de henrettede, som Katri Sarak Somby er, sier at det er bra at Kautokeino-opprøret ble slått ned av «våre egne» - sier det meste om seminaret. Ingenting er svart hvitt, det finnes nyanser og flere sider. Dette ble en del av samtalen og refleksjonene under seminaret, både fra fagfolkene og etterkommerne.

Seminaret var på heller ingen måte med «på å legitimere så grove voldshandlinger at de nærmest mangler sidestykke i Finnmarks historie.» Igjen Reginiussens ord.

Som en av arrangørene av dette seminaret, er jeg ganske så sikker på at vi oppfylte intensjonen vår, nemlig å legge til rette for en åpen samtale og refleksjoner rundt temaet. Dette er for øvrig en av bibliotekenes hovedoppgave, nedfelt i formålsparagrafen i Lov om folkebibliotek - «være en arena til offentlig samtale og debatt.»

Temaet på seminaret var på ingen måte lett. Det har vært og er fremdeles traumatisk og vanskelig for familiene til både de som ble drept og for familiene til de to som ble henrettet, nå 170 år senere. Man kommer bare videre om man begynner å snakke om det. Det er helt vanlig, noe da samtalepanelet bestående av Eva Josefsen, professor ved UiT Alta; Katri S Somby, historiker ved Sametinget og etterkommer av Mons Somby; og Silje Karine Muotka, sametingspresident reflekterte åpent rundt.

Også Ánde Somby, etterkommer av Mons Somby, har forstått at å snakke om ting er bra, som han skriver i sitt tilsvar til Reginiussen, datert 17. oktober: «Reginiussens feilslåtte prosedyre over Kautokeino-opprøret»

Mange av de som deltok på seminaret, både fagfolk og etterkommere, sa at det kjentes både godt og betimelig å få prate om det som hadde skjedd.

Sannhets- og forsoningskommisjonens mandat og 3 oppdrag er som følger:

1. «Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt.
2. Virkningene av fornorskingspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag.
3. Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.»

Sett i lys av dette, er kanskje seminaret noe vi kan gjøre årlig?

Helt til slutt: Arne Reginiussen er hjertelig velkommen til å delta neste gang, sånn at han slipper å mistenkeliggjøre et godt faglig seminar i etterkant.

Stine Iren Ballovarre
Bibliotekar ved Alta bibliotek og en av arrangørene av seminaret