Sametingspresident Silje Karine Muotka tar ovenfor Altaposten på seg æren for at seminaret «Her ser du den øxe, med hvilken du skal avlives» kom i stand. Ande Somby fra Tromsø mener at dagen kan bli markert hvert eneste år. Det beskrives som både vemodig og triste hendelser i avisa Ságat.

Det kan virke som at det i de senere år har oppstått en slags hedring av de religiøse fanatikerne Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, som ble dømt for drap og henrettet for 170 år siden. Vi har få martyrer i Finnmark, men det kan virke som at man beveger seg mot å gi Hætta og Somby denne statusen. Godt hjulpet av filmen «Kautokeino»-opprøret fra 2008, hvor de to drapsmennene romantiseres, mens deres ofre – en svensk handelsmann og en lensmann, tegnes et stygt bilde av. Denne vinklingen kan oppfattes som til dels grov historieforfalskning. Saken var nok nemlig betydelig mer nyansert enn som så, ifølge historiske kilder. Det er også grunn til å stille spørsmål rundt hvorvidt disse markeringene, som virker å ha tatt med seg en noe ensidig vinkling fra filmen, kan være med på å legitimere så grove voldshandlinger at de nærmest mangler sidestykke i Finnmarks historie.

Det er lett å være motstander av dødsstraff. Det hører ikke hjemme i et moderne samfunn. Og selvsagt burde ikke Hætta og Somby måttet bøte med livet, noe de ikke ville ha måttet i Norge i dag. Men i samtiden ble den skjebnen som møtte Somby og Hætta vurdert som riktig i forhold til deres grusomme forbrytelser, nemlig drap, sannsynligvis også overlagt og under skjerpende omstendigheter. Lovbrytere ble henrettet for langt mindre forseelser. Da er det ikke riktig å skape et inntrykk av at det nærmest har skjedd et overgrep mot disse to. I dekningen av disse markeringene, virker det ikke som det er noen som har tatt til orde for avsky mot det som skjedde i 1852, kun henrettelsene i 1854. Da bør man i det minste også vise respekt for drapsofrene.

Dersom man leser informasjonen inne på Nasjonal digital læringsarena, forklares det lite rundt de faktiske hendelser som utspant seg i Kautokeino, men mye om årsaken. Det er vanskelig så lang tid etterpå å gå inn i hodet til de som var involvert i hendelsene. 

Det er riktig at samene var under et voldsomt press på denne tiden, og mange var i en desperat situasjon. Sammenfallende i tid, så stengte den russiske tsaren grensene mellom Norge og det som i dag er Finland. Mange samer skyldte penger til den norske stat. I denne perioden pågikk det hard skattlegging av samene.

Men for å forstå rekkevidden av de voldsomme voldshandlingene som utspant seg i Kautokeino i 1852, må man sette seg grundig inn i dokumentene fra rettsoppgjøret. En av de som har gjort det, er Torgrim Sørnes, som har gransket alle henrettelser i Norge gjennom tidene. Han har saumfart offentlige kilder og skrevet flere bøker om temaet. I hans podkast «Henrettelsespodden» gir Sørnes en usminket historie om hva som skjedde i Kautokeino, basert på sakens dokumenter.

Her går det frem at Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby var religiøse fanatikere som dannet en sekt i Kautokeino på denne tiden. På samme tid kom svensken Lars Johan Bucht fra Piteå til Kautokeino. Her får han jobb i 1850 hos en annen svenske, Karl Johan Ruht, handelsmannen. Bucht blir senere konstituert som lensmann.

Samtidig er det vanskelig å se hva Bucht hadde gjort som var så grusomt at han skulle få den skjebnen som til slutt møtte han. Han hadde nettopp fått fast jobb som lensmann, og sendte brev til kona i Piteå om å ta barna med til Kautokeino og komme dit.

I Sørnes sin oppsummering av saken, gikk Aslak Hætta fra lavvu til lavvu og skulle ha alle medlemmer av siidaen med inn til Kautokeino. Følget talte opprinnelig 13 voksne og 19 barn og noen hunder, ifølge Sørnes, som har gransket hendelsen grundig.

Det går videre frem at Aslak og Mons hadde som mål at Bucht og Ruth skulle drepes. Sognepresten og familien skulle ikke drepes, men bortføres. Kirken skulle brennes, og det skulle plyndres. «Det var kombinasjon av omvendelse, utryddelse og stjeling, akkurat som korstogene», var karakteristikken Sørnes ga i «Henrettelsespodden». Det var basert på en plan om å ta de «ugudelige» i Kautokeino, og at de hadde fått beskjed om dette fra Gud. Bucht, Ruth og sognepresten skulle tas. Og mennesker som gjorde motstand skulle drepes.

Følget med mobben kommer først til Morten Tornensis, der de tar seg inn for å overnatte. Her pisker mobben de fire damene som bor i huset, i en handling som bærer preg av ren tortur. Videre tok man seg til Johannes Mathisen, som blir tilbudt å bli med på opptoget. Han blir så pisket, og hans 20 år gamle datter blir bortført.

Hos handelsmannen Ruth påtreffes Ruth, Bucht og en tredje person som heter Anders Evensen, ifølge gjengivelsen til Sørnes i «Henrettelsespodden».

Aslak Hætta starter da voldsorgien med å bite nesen av lensmannen. Han hadde også en kniv han kjørte opp i armhulen på han. Bucht døde ikke umiddelbart, og kom seg unna, men ble tatt igjen ved døren. Da fikk han en syv tommers kniv i ryggen, stukket inn helt inn til skjeftet.

Ruth kom til for å hjelpe. Da spant de to brødrene Somby bein for han og knuste armene og hodet hans med stokker. Han ble radbrukket på stedet, forklarer Sørnes. Så slo de en kniv inn i kroppen hans. Hansine, kona til Ruth, forsøker å hjelpe mannen sin. Hun løper så med babyen på armen sammen med tjenestejenta i panikk til prestegården. Presten hører fruen skrike og ser handelsmannen død mens en horde av mennesker banker løs på han. Senere skriver han selv at de «var mer lignende ville dyr enn mennesker».

Bucht, lensmannen, er enda ikke død. Han klarer å komme seg opp på loftet i huset og få låst døra. Der er den fire år gamle sønnen til Ruth tilstede, ifølge oppsummeringen. Aslak og Mons kommer da til døra med øks og knuser den og fortsetter å banke løs på lensmannen før kniven stikkes inn i han igjen og han dør.

Samtidig har damene forskanset seg på prestegården, men mobben tar seg etter hvert inn der. Da starter en langvarig mishandling, hvor damene blir kledt nakne og tatt ut i kulden hvor de blir plaget. Også tjenerne i huset, blir pisket og kledd nakne.

Plagingen og mishandling pågår over tid, og mobben stjeler det de kan fra prestegården, går det frem i den senere rettssaken. Mobben tenner også fyr på noen av husene, hvor liket av Bucht blir brent. Det blir også forsøkt å tenne på Ruth, forklarer Sørnes, som vurderer dette som en symbolsk handling. Det var nemlig i gammel tid slik at det å bli brent var å bli utryddet fra samfunnet. Rent teologisk ble dette sett på som en grusom straff, og det var også derfor man blant annet brant hekser, de skulle rett og slett forsvinne.

Imens har Johannes, som fikk datteren bortført, tatt seg til Avži for å hente hjelp. 19 stykker kommer da for å hjelpe til mot banden, ledet av Somby og Hætta. Dette er andre samer, som griper inn og slår ned opprøret.

Banden ble fraktet til Alta for rettssaken. Fem ble dømt til døden i første instans. Aslak og Lars Hætta, Mons Somby, Ellen Skum og Ole Henrik Skum ble dømt til døden, men Høyesterett valgte å la Ellen Skum slippe fordi hun var kvinne, mens Aslak og Mons var de som verken var ungdommer eller kvinner og der dødsdommene ble stående.

Ifølge oppsummeringen i Henrettelsespodden, skal ingen av de to ha uttrykt anger for det de hadde gjort da de ble halshugget foran 1.000 mennesker i Alta. Aslak fikk også nerver og måtte bæres til skafottet av 8 menn.

Sørnes sin beretning er basert på dokumentene i saken. Og det kan selvsagt stilles spørsmål om både holdninger og hvor rettferdig opprørerne ble behandlet i rettsoppgjøret. Men man kan ikke fortelle historien om oppgjøret etter Kautokeino-opprøret uten også å fortelle om de handlingene som ledet frem til skafottet på Galgeberget i Alta.

Hvis man nå, 170 år etterpå, skal huske tilbake på hendelsen, må man også huske ofrene som måtte bøte med livet under så grusomme omstendigheter. Og de modige samene fra Avži som konfronterte drapsbanden og sørget for at de ble pågrepet og stilt til ansvar.

Arne Reginiussen
Ansvarlig redaktør og daglig leder for Amedias aviser i Finnmark