I sin kronikk 16.10.24 synes Arne Reginiussen å ha fortapt seg i en podkast som tydeligvis har begeistret ham. I iveren kommer han i skade for å utforme en prosedyre som nærmest impliserer at Aslak Hætta og Mons Somby fortjente å bli henrettet. I samme omgang projiserer han på meg en holdning om at drapet på lensmannen og handelsmannen skulle være «greit». Men her bommer Reginiussen på det sentrale poenget – Kautokeino-opprøret var en tragedie for alle involverte. Ingen fortjente å dø. Alle ble på hver sin måte ofre for statens og kirkens ekspansjon, en ekspansjon som fortsatt undertrykker samiske samfunn den dag i dag. Derfor er det avgjørende å minnes henrettelsen. Det er ikke overraskende at fokuset ligger på Aslak Hætta og Mons Somby – de ble henrettet. Drapet på dem var overlagt, utført med kaldt blod, og en grusomhet begått i statens navn og med kirkas medvirkning. Det er dette vi må huske når vi snakker om Kautokeino-opprøret. Ande Somby, slektning av Mons Somby, Tromsø
Her på Galgeberget i Alta ble Mons Somby og Aslak Hætta henrettet for 170 år siden. Foto: Krister Sandaker Tårn
–⁠ Reginiussen bommer på det sentrale poenget
– Alle ble på hver sin måte ofre for statens og kirkens ekspansjon, en ekspansjon som fortsatt undertrykker samiske samfunn den dag i dag, skriver Ande Somby, slektning av Mons Somby i dette innlegget.
Les også: