I 1865 fikk den svarte befolkningen i USA, på papiret, samme rettigheter som de hvite. Fram til 1950-årene levde de fleste av disse menneskene under forferdelige forhold med skjult, men offentlig akseptert forskjellsbehandling og undertrykkelse. Etter 100 år var fortsatt ikke kravet, og vedtaket om like rettigheter for sorte og hvite gjennomført!

I 1964 kom The Civil Rights Act, som gjorde det ulovlig å diskriminere på basis av rase, religion og kjønn, men fortsatt opplever man urettferdighet og store motsetninger mellom sorte og hvite i USA. Gammel urett, nedarvede fordommer, og manglende politisk vilje har gjort veien lang for likestilling og et harmonisk og likeverdig forhold mellom sorte og hvite i USA.

USA må, som vi i Norge, beklage, legge historiske feilgrep bak oss, og opprette rettferdige og likeverdige forhold for alle! Det er ikke enkelt i USA, der kapitalkreftene styrer landet. Presidentkandidatene mottar enorme summer fra personer med egeninteresser, som selvfølgelig forventer tjenester tilbake. Landet er gjennomført korrupt, og vi i Norge er ikke stort bedre.

Slavehandelen og behandlingen av den afroamerikanske befolkningen fram til i dag, kan aldri kompenseres eller omgjøres. USA må leve med denne skampletten i sin historie. Både Norge og USA har en historie som er preget av urettferdighet, klasseskille, forskjellsbehandling og utnytting av de fattige og de med lav samfunnsstatus.

I USA henger gamle fordommer igjen og bremser utviklingen, selv om lovverket er oppdatert etter dagens grunnleggende prinsipp om at alle er født like, og skal ha samme rettigheter. I Norge kompenseres gammel urett med ny urett for utvalgte og kravfulle grupper som spiller på etnisitet.

Det har ingen hensikt å opprette sannhets- og rettferdighetskommisjoner for å oppnå likhet og rettferdighet. Det skaper bare byråkrati, vekker til live gamle motsetninger og ender opp med ny forskjellsbehandling som skaper nye motsetninger. USA fulgte ikke opp politiske lovvedtak, og det gjør ikke Norge heller!

I henhold til Norges Grunnlov er «alle like for loven», og den setter forbud mot forskjellsbehandling basert på rase, etnisitet, hudfarge, religion og kjønn, og den gir oss religionsfrihet. Loven er grei, men vår regjering praktiserer etnisk forskjellsbehandling, og etterkommer ikke dommer i Høyesterett. Kongen kan ikke straffes, kollektivt styreansvar blir ikke praktisert, regjering og storting blir ikke stilt til ansvar for grov økonomisk ansvarsløshet som enhver annen borger ville bli stilt til ansvar for.

AP lar seg kjøpe av LO, med penger og plasser i sentralstyre, men det er ikke korrupsjon når det er AP som praktiserer lovbruddene. Det er over 200 år siden forbudet mot etnisk forskjellsbehandling ble skrevet inn i grunnloven. I henhold til grunnloven fra 1814 har vi religionsfrihet i Norge, og grunnloven krever likhet for loven, men likevel hadde vi, fram til 1912, tvungen konfirmasjon i Norge. De som ikke var konfirmert, kunne ikke gifte seg, vitne i retten eller avtjene verneplikt. Hvordan kunne man bli konfirmert i Norge dersom man ikke var medlem av statskirken?

Likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft 1. januar 2018, forsterker kravet om lik behandling og forbud mot trakassering og diskriminering på en rekke områder. Landets styringsmakter ignorerer disse lovene, uten at det fører til reaksjoner fra rettsvesen og medier. Gjelder ikke landets lover og regelverk for alle? Er det en selvfølge at landets befolkning vil følge lover og regler når landets styringsmakter ikke gjør det?

Våre myndigheter må innføre to grunnleggende prinsipper for å stoppe utviklingen av misnøye, og økende motsetninger. Alle mennesker er likeverdige, og skal behandles likt. Alle, også storting, regjering og politikere, må respektere og etterfølge landets lover og regelverk.

Bjørn Sturla Odden