Har du noen gang kjent følelsen av stolthet, ydmykhet og gleden av å være en del av Norge. Har du vandret i fjellene og følt trygghet og varme. Har du ruslet i fjæra og flyndret flatstein etter vannet. Har du rodd ut på havet og fisket småtorsk til gryta. Har du satt deg i dalen og tatt deg en kaffe og en snus. Har du noen gang tenkt på hvem som eier fjellene, kystsonen, viddene, elvene og dalene. Jeg har ofte tenkt, at det må være hele det norske folk i fellesskap. Det er et slags samvirke der alle deler og yter etter evne. Slik har det også vært med naturverdiene, med råstoff fra hav og land. Det har liksom vært litt ditt og litt mitt og vårt i lag. Vi kalte det fellesskapet. Vannkraft i andelslag, marine viltlevende ressurser etter geografi og sankerevne, mineraler til arbeid for både distrikt og by og naturopplevelser til turistindustri for store og små. Har du tenkt godt over hva som skjer med ett fellesskap når eierskapet blir solgt. Når noen faller i fra, når noe blir utilgjengelig og ting man har tatt for gitt blir forbudt.
Fisken folket på kysten levde av er solgt. Eierskapet og geografisk sankerevne en saga blott. Fjellene blir industri, elvene blir private lekeparker for storkapitalen og viddene blir anleggsvei til tungtrafikk. Vannkraften er ikke lengre andelslag, men et fjernstyrt maktmonopol fra den europeiske union.Fiskerett er blitt omsettelige kvoter og en egen kynisk vekstindustri.Vindkraft privat ervervelse og multinasjonale spekulasjoner.
Handelsavtaler og byråkratiske forordninger har tatt strupetak på grunnloven. Vi er til og med blitt pinneryttere på våre egne fjell. Løypestikkene viser oss ikke bare hva som er trygg ferdsel, men hvor langt staten er villig til å gå for å holde folket i bånd. Det kunne vært morsomt å prøve å forstå hvordan dette gikk seg til. Hvilke maktstrukturer som kunne gi simple stortingsvedtak en slik kolossal makt. Det er umulig å se for seg at det brede folkestyret var med på å selge seg selv.
Har vi virkelig sittet i våres egen boble og latt alt dette skje der en samtidsøkonomi har fungert som rimelighet for vår egen generasjon. Så kan man lure da. Hvilken nasjonsfølelse sitter neste generasjon igjen med når fjellene, kystsonene, havområdene, viddene, vassdragene og dalene heter aksjeselskap og kun et fåtall sitter igjen med skjøtet. Når eierskapet til det som var andelslag og fellesskapsverdi bestemmes i fremmed rett. Hvilken historie skal du da fortelle dine barn. Du holder neppe med et unnskyld. Det holder neppe med – at jeg visste ikke. For vi visste. Jeg visste og du visste. Vi visste så altfor godt. Det eneste som sannsynligvis holder er et ærlig svar. Det vil i så fall være. Vi var så griske, så opptatt av oss selv og var villig til å selge hele nasjonen for en fest vi trodde aldri ville ende.
Om du ønsker å mene at jeg er på med på å stanse utviklingen så er det helt greit.
Men, fortell meg gjerne hvilken utvikling jeg i så fall stanser og hvem dette gagner på sikt.
Pekkja
