I 1990 overrakte staten Norge fiskekvoter vederlagsfritt til fiskerne. Avtroppende fiskere solgte sine kvoter og sikret en økonomisk trygg pensjonisttilværelse. Når markedskreftene bestemmer får vi kun noen få store aktører igjen til slutt. Det er det som nå skjer med kvotepriser som skyter til vers. Samlede kvoter er i dag verdsatt til 129 milliarder kroner.

Staten gjennom Finansdepartementet eier ca. 34 prosent av DNB. En bank som finansierer lån til kjøp av fiskekvoter. Dermed tjener staten på kvotepriser som er så høye at vi nå kommer til å oppleve konkurser og masseflukt fra yrket. Kvotene vil bli samlet hos noen få kapitalsterke redere mens

kysten avfolkes. Dette er en villet politikk som samtlige partiledere forholder seg tause til. Man vinner ikke valg ved å fortelle en slik sannhet!

Dere skal nå få bli presentert for et regnestykke som vil belyse galskapen og konsekvensene av kjøp og salg av kvoter. Vi understreker at fiskeri er et komplekst tema og at det finnes mange andre innfallsvinkler og måter å bruke tallene på.

Etter å ha snakket med fiskere tar vi utgangspunkt i at en kvote koster 4.8 millioner kroner. Dersom dette skal betales ned på 10 år blir årlige utgifter på renter og avdrag omtrent på 576.000 kroner (annuitetslån). På 10 år vil renteutgiftene være på omtrent 966.950 kroner.

Beregninger vi har fått utført ved hjelp av Kunstig Intelligens (KI) sier at dersom prisen på fersk rund torsk er 30 kroner per kilo, trengs det omtrent 19.223 kilo fisk for å betjene lånet. Ganger vi dette med 13.000 båter trengs det 249.899. tonn fisk for å betjene lånene. Årets torskekvote er på totalt 218.198 tonn. Det betyr at torskekvoten alene ikke er stor nok til å dekke renter og avdrag på kvotekjøp. I tillegg kommer lån og avdrag på kjøp  og drift av båt. Konsekvensen er økt økonomisk press som vil føre til overfiske eller konkurser. Kjøp og salg av kvoter er rett og slett ikke bærekraftig.

Det er ingen partiledere som åpner kjeften angående ovennevnte galskap. Innrømmelser av denne kaliber vil mest sannsynlig føre til at en ikke blir gjenvalgt.

Sett i lys av en langsiktig bærekraftig forvaltning av våre maritime ressurser, er tilbakeføring av kvoter til fellesskapet det viktigste grepet som kan gjøres. Og at vi respekterer Havressursloven som sier at våre maritime ressurser skal medvirke til å sikre sysselsetning og bosetning i kystsamfunnene. Staten må i tillegg gå inn med en en økonomisk hjelpepakke for å bøte på de økonomiske belastningene staten har påført fiskerne ved å gjøre kvotene til salgsobjekt. Men den vanlige fisker har ikke lobbyister som kan innynde seg i vandrehallen på Stortinget. Dermed er det lett for våre folkevalgte å nyte en kaffe latte i Oslo mens kysten avfolkes.

At de største medier heller ikke viser interesse for denne politiske skandalen, skyldes nok den lange avstanden opp til de menneskene som betaler dyrt for statens overgrep mot kystbefolkningen.

Fiskerigruppa i Alta INP, ved Johnny Olaussen og Sverre Thomassen.