Jeg tenke nå at det spares i feil ende?
Trenger vi virkelig alle direktører og mellomledere i helseforetakene?
Ingen bryr seg om skattekroner som kommer via Pasientreiser HF i Skien til pasienten.
Ingen bryr seg om skattekroner som går til direktører, helsepersonell, spesialister m.m., som jobber i korte perioder. Hvorfor er det sånn?
Er at de ser lønnsomheten av å jobbe ekstra når de har fri fra hove jobben sin?
Det er mangel på helsepersonell. Det samme var det da jeg startet som ufaglært i 1997. Dette er ikke kommet som lyn fra klar himmel.
Og vi skriver 2024. Det blir noen år på å rekruttere nye fagpersoner, leger og spesialister.
Eldrebølgen kommer heller ikke som en overraskelse.
For jeg husker meget godt – som pårørende – at øre-, nese- og hals-spesialist Annette Schmiz sa de kunne vært to stk og alikevel jobbet de 150% hver.
Jeg har takket nei selv til øre-, nese- og halsundersøkelse. Jeg har ikke helsa til å gå og trø i Hammerfest hele dagen.
Vi skal redusere utslippene våre, vi må være miljøvennlig/-bevisste og satse på gjenbruk. Gjelder ikke dette for helseforetakene våre?
Skal pasienten sendes lengere enn strengt tatt nødvendig? Når det stenges for operasjoner ved Klinikk Alta; hvor er miljøgevinsten av denne praksisen?
Problemet er at et sykehus er ingen vanlig bedrift. På sykehuset er det mennesket som står i fokus.
Og det bør være både logisk og innlysende at man ikke kan behandle pasientene som om det er en bil på et bilverksted.
Den mellommenneskelige kontakten, som oppstår mellom sykehusansatte, pasientene og pårørende, utgjør en viktig forskjell.
For sykehus er det nærhet som er best.
Den gyldne timen, når en alvorlig hendelse skjer og pasienten rammes av hjerneslag etc., da trengs det at pasienten kommer seg raskt til behandling.
Mens et sykehus skal tenke på pasienten, vil et helseforetak tenke på det som er lønnsomt. For dem.
Med hilsen
Helge Mikkelsen,
uføretrygdet, pasient og pårørende
