Elektrifisering av Melkøya ble et av valgkampens store stridstema. Det er forståelig, fordi tiltaket vil kreve veldig mye strøm. Da skjønner ikke jeg hvorfor det knapt er noen som snakker om at vi hvert år vil sløse med strøm tilsvarende forbruket til nesten to millioner norske husholdninger.

Vi fyrer for kråka! Det er forskningssenteret ZEN, ledet av NTNU og SINTEF som estimerer at strømsparingspotensialet i norske bygg er på 30 TWh frem mot 2050. Det er et vanvittig høyt tall. Én terrawattime tilsvarer én milliard kilowattimer, og ifølge Statistisk sentralbyrå bruker en gjennomsnittlig husholdning i Norge 16 000 kilowattimer i året. Dermed tilsvarer potensialet forbruket til 1 875 000 husholdninger – mye av det er helt unødvendig sløsing.

Tanken på at strømmen kan bli langt dyrere og at det i verste fall kan bli mangel på strøm, skremmer oss. Det tar lang tid å bygge ut mer fornybar kraft og bedre linjekapasitet. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor ikke myndighetene og lokalpolitikerne snakker høyere om det vi kan starte med umiddelbart; energieffektivisering. Tiltak her vil gi gevinster allerede etter første sparte kilowattime – både for miljøet, forbrukeren og kraftsystemet. Vi kan tenke stort, begynne smått og starte NÅ!

Miljødirektoratet anslår at vi kan få behov for mer enn 60 TWh kraft bare til transport. De 30 TWh vi kan spare er altså ikke nok til å løse Norges behov for mer fornybar energi. Vi må også bygge ut ny fornybar kraftproduksjon og øke kapasiteten i strømnettet, men 30 TWh er altfor mye til at vi har råd til å la være å prate om dette.

Strøm mobiliserer følelser, og derfor blir diskusjonen om kraft preget av steile fronter og glødende kommentarfelt. Utbyggingen av vannkraft skapte i sin tid konflikter som preget en hel generasjon. Det samme gjør dagens diskusjoner om vindkraft på land og til havs, solkraft og kjernekraft. Også diskusjonene om utbyggingen av nytt og mer forsterket kraftnett mobiliserer følelser – ikke bare fordi linjene vil bli lagt i dyrebar natur, men også fordi debatten om utbygging av nettet preges av frykten for at dette kan innebære økte strømregninger – enten kablene strekkes mellom landsdelene eller til utlandet.

Tiltak for energieffektivisering og mulighetene for å spare 30 TWh i året, får ikke like mye oppmerksomhet som diskusjonene om ny kraftproduksjon. Men også spørsmål om strømsparing mobiliserer følelser, fordi mange frykter at det forutsetter redusert komfort i hverdagen. Det er ikke riktig!

Vi sløser med strømmen fordi byggene våre ikke er isolert godt nok og mye av varmen forsvinner uten å ha varmet en eneste sjel. Vi sløser med strømmen fordi mange av oss varmer opp husene med ineffektive varmekilder – som for eksempel gamle panelovner.

Hvis målet er å skape endringer trengs det økt kunnskap, men også både «gulrot» og «pisk»; støtteordninger og myndighetskrav. Er dagens støtteordninger gode nok, tilgjengelige nok og synlige nok? Trenger vi tydeligere myndighetskrav? Tall fra Enova viser at kun 400 boliger fikk støtte til energioppgradering av bygningskroppen i fjor. Det er mindre enn én promille av alle husholdninger i Norge.  Skal vi få fortgang i dette må det komme gode forståelige støtteordninger på plass og det må være enkelt for forbrukerne å hente ut belønning når de gjennomfører gode tiltak.

Så er det riktig at energioppgradering både kan være omfattende og dyrt. Tall fra SINTEF viser likevel at fire av fem som rehabiliterer, ikke gjør noen tiltak for å spare på strømmen samtidig, selv om dette skulle lønne seg på lengre sikt. Da har vi neppe tydelige myndighetskrav. For hvert eneste bygg som rehabiliteres uten at det gjøres energisparingstiltak samtidig, må vi bygge unødvendig mye kraftproduksjon – satt på spissen. For når et bygg først er rehabilitert, er muligheten for å gjøre større sparetiltak i praksis borte. Da vil det gå 40-50 år før det på nytt er behov for større renovering som gjør slike tiltak i nærheten av å være lønnsomme igjen. Prognosesenteret anslår at vi i Norge vil bruke over 90 milliarder kroner på oppussing i år. Som ZEN-rapporten nevner; vi må styre en større andel av dette beløpet i retning av energisparingstiltak.

Og hva med kommunene? Kommunene råder over en ufattelig stor bygningsmasse – i form av barnehager, skoler, eldresenter, rådhus og mange andre bygg. Hvor mange kommunestyrekandidater har brukt valgkampen til å snakke om tiltak for å gjøre alle disse byggene mer energieffektive? Burde de ikke utfordres? Når de snakker for og imot vindkraft, vet de da hvor mye strøm kommunens egne bygg kan frigjøre ved å spare?

Strøm engasjerer oss, og følelsene er sterke. I vinter kom filmen «Ellos eatnu – La elva leve», om utbyggingen av Alta kraftverk. Det er vanskelig å være uberørt av denne historien fordi den griper inn i både moral og respekt for natur og kultur. For mange av oss blir det ekstra vanskelig å tenke på at om vi fortsetter som i dag, vil vi sløse bort strøm som tilsvarer produksjonen ved 43 Alta kraftverk. Hvert eneste år.  

Administrerende direktør Ishavskraft,
Stig A. Hanssen