Dette er et svar til Simonsens meningsartikkel i Kronstadposten 22.7.2024.

For det første må jeg si at jeg dessverre ikke helt forstår hva Simonsen egentlig mener. Mellom linjene får jeg inntrykk av at han ikke kjenner kulturen han skriver om, og at han mener samisk kultur egentlig ikke er levende eller levedyktig. 

Det er verdt å huske at enhver kultur endres over tid, også den samiske. 

Den kulturen som fantes i Alta for 40 -50 år siden er ikke den samme som vi ser i dag. For eksempel var skaller/komager vanlige den gangen, men er nå erstattet av moderne sko. Alta var også en gang en flerspråklig kommune, hvor man kunne kommunisere på samisk, finsk, og norsk. Nå er det stort sett bare norsk igjen. Det er verdt å spørre: Hvorfor forsvant de to andre språkene i området?

Det er ingen tvil om at samisk kultur er en verdifull del av det norske samfunnet, men det er viktig å erkjenne at denne kulturen er langt mer enn et «fint tilskudd» til Norges kulturelle mangfold. Samisk kultur er en essensiell del av Norges historie og identitet og fortjener respekt og anerkjennelse på egne premisser. 

Det er flott at Simonsen nevner den norske statens støtte til samisk kultur gjennom språkopplæring, film, teater, og musikk. Disse tiltakene er nødvendige, ikke bare for å heve det «kvalitative nivået» av samisk kunst, men for å rette opp mange års systematisk undertrykkelse og assimilasjonspolitikk som nesten utslettet samisk språk og kultur.  

Det er helt naturlig at enhver kultur utvikler seg over tid. Dette gjelder også samisk kultur, som i dag omfavner både tradisjonelle og moderne elementer. For eksempel er hamburgere og tacos populære også i samiske hjem, men tradisjonelle samiske retter som bidos er fortsatt viktige kulturelle markører som videreføres gjennom generasjoner. Sennagress er et annet eksempel: det brukes fremdeles, nå i kombinasjon med moderne fottøy, og demonstrerer hvordan samisk kultur tilpasser seg samtidig som den beholder sine røtter.

Når Simonsen skriver at klær som kofte, pesk, og bellinger ikke lenger brukes daglig, overser han det faktum at disse plaggene har fått en revitalisering. De brukes med stolthet til spesielle anledninger som et uttrykk for samisk identitet. Men det er dessverre altfor kostbart å bruke dem som hverdagsplagg. Kurs og initiativer fra foreninger som Alta Sámiid Searvi (NSR) har sørget for at tradisjonelle kofter som Kvænangen-, Loppa-, og Alta-koftene ikke bare bevares, men også videreutvikles i takt med dagens behov. Samiske håndverksprodukter, eller duodji, er også en viktig del av kulturen som langt overstiger rollen som turistsuvenirer. De representerer en levende tradisjon med røtter i århundrelang praksis.

Når det gjelder språket, har det samiske språket hatt en utfordrende reise, men det har vist en bemerkelsesverdig motstandsdyktighet. Det faktum at det nå undervises og snakkes flere steder utenfor kjerneområdene, er et positivt tegn på en revitalisering som stadig vinner terreng. Utfordringene med språket i dag er ikke et tegn på svakhet, men et vitnesbyrd om den systematiske undertrykkelsen det har gjennomgått.

Simonsen nevner at unge samiske kunstnere kritiserer norske myndigheter når de demonstrerer eller avslutter sine fremføringer. Det er viktig å forstå at denne kritikken ofte springer ut av en historie med kamp for rettigheter og anerkjennelse. Samisk kultur har vært politisert i århundrer – ikke av samene selv, men av majoritetssamfunnet, som har forsøkt å undertrykke og marginalisere den. Når samiske kunstnere ytrer seg politisk, er det ofte et nødvendig svar på disse historiske og samtidige realitetene. 

Simonsen ser ut til å ha misforstått hvordan kunst kan fungere som et politisk verktøy og uttrykksform. I mange land blir kunst brukt til å fremme politiske budskap, kritisere makthavere, og belyse samfunnsproblemer.

Det er ikke uvanlig at kunstnere benytter sitt arbeid for å kommentere og utfordre politiske strukturer. Gjennom historien har kunst vært en viktig kanal for politisk aktivisme, og dette gjelder også for samiske kunstnere. Å kritisere dette viser en manglende forståelse for kunstens rolle i samfunnet.

Statens støtte er altså ikke bare et bidrag, men en nødvendighet for å bevare en kultur som har blitt aktivt motarbeidet i flere generasjoner.

Det er viktig å innse at samisk kultur ikke trenger en tillatelse til å eksistere i samtidens verden. Samisk kultur utvikler seg kontinuerlig og gjør det på sine egne premisser. For å forstå og støtte denne utviklingen må vi anerkjenne både fortid og nåtid, uten å miste blikket for det unike ved samisk identitet. 

Når det gjelder økonomisk støtte, er det avgjørende å huske at slike bevilgninger er en kompensasjon for århundrer med diskriminering og kulturell urett. Samisk kultur står sterkt på egne ben, men rettferdig støtte er en nødvendig del av en rettferdig politikk. Staten har et ansvar for å rette opp skadene som har blitt påført samisk kulturhistorisk.

Å insinuere at samisk kultur ikke kan stå på egne ben uten statlig støtte, undervurderer ikke bare kulturens styrke og tilpasningsevne, men bagatelliserer også den rollen majoritetssamfunnet har spilt i å svekke denne kulturen i utgangspunktet. Samisk kultur er levende, dynamisk, og i kontinuerlig utvikling. Den har en lys fremtid så lenge vi erkjenner dens iboende verdi og fortsetter å støtte dens utvikling med respekt og innsikt. Det er essensielt å se på samisk kultur som en integrert del av Norges identitet, ikke som en «berikelse» eller «tillegg.» 

Brita Julianne Skum