De fleste er nok enige at ulike kulturuttrykk er en berikelse for et samfunn. Samisk kultur er derfor et fint tilskudd til ulike kulturelle aktiviteter i det norske samfunn. Den norske stat kan være stolt over sitt bidrag innen språkopplæring, film, teater og musikk. Bidrag som har hjulpet samiske kunstnere til å utvikle sine kulturelle aktiviteter til et meget høgt kvalitativt nivå og skaffet enkelte, anerkjennelse langt utenfor landets grenser.

En skal imidlertid være forsiktig med å politisere og ideologisere kulturen så sterkt at den skaper et falskt utrykk av virkeligheten. Forholdet mellom historie og nåtid er en dimensjon som lett kan forsvinne med bakgrunn i et politisk ønske om å fremstille kulturuttrykk som samtidsvirkelighet. Samtiden er som regel veldig forskjellig fra historiske kulturelle fenomener. Dersom dette ikke anerkjennes blir det lett til at en formidler usannheter.

De fleste finnmarkinger kjenner nok til buljong og bidos, men hot dog, hamburger og taco er nok blitt like vanlige matretter i det samiske samfunn som det øvrige Norge og ellers i verden.

Ser en på bekledningen hos samene, er det nok lenge siden det var vanlig å skjære sennagress for å ha i skaller og kommager. Kofte, pesk og bellinger er også forsvunnet som daglige arbeidsklær. Det som er igjen er ofte et belte, en kniv fra Strømeng og en kaffepose av lær. Ellers er både sommer- og vinterklær hente fra merker som «Norrøna» og «FXR». Klær som alle i landet bruker når de kjører skuter eller er ute i naturen.

Bruk av kofta har etter hvert nesten fått samme funksjon som bunader i den norske befolkningen. Finkofta brukes som oftest til store anledninger. Jeg var sjøl den stolte far som førte min datter opp kirkegolvet, dattera i kofte og faren i dress.

Duodji som var et viktig handverksarbeid som var helt nødvendig i tidligere tiders dagligliv, er i dag stort sett blitt en virksomhet for turisthandel, med god støtte fra den norske stat. En bør kanskje også tenke gjennom om bruken av et folks historiske kultur i salgssammenheng kan ha sine skyggesider.

Det er lenge siden lavvoen ble brukt til bolig. Sannsynligvis er det få unge samer som vet hvordan lavvoen var innredet og hvor de ulike funksjonene var plassert da den ble brukt som bolig. I dag har de fleste samene moderne hus med alle instrumenter, hjelpemidler og elegante fasiliteter.

At noen aktivister forsøker å blåse liv i de gamle tradisjonene med sinnets åndelige kraft over kjødet for å bekjempe sykdom og onde krefter er interessant, men vi må nok innse at disse funksjonene i stor grad er overtatt av fastlegen og politiet.

Dessverre ser det ut til at det samiske språket ikke har klart å vinne særlig terreng utenfor de samiske kjerneområdene, sjøl om det stadig flere som får tilbud om opplæring i samisk. Det er godt at samisktalende får opplæring i og på samisk sjøl om de bor utenfor kjerneområdene. Mulighetene til å bruke samisk i dagliglivet er imidlertid begrenset for de fleste miljøene. Språket blir derfor i de fleste byer og tettsteder i stor grad bare et kommunikasjonsmiddel innad i familien.

At unge samiske kunstnere avslutter sin framføring av samisk sang og joik med et sleivspark til norske myndigheter om samisk historie og rettigheter, må vi kanskje akseptere. Den nord-norske visebølgen på 1970-tallet hadde jo liknede ytringer mot sør-norsk dominans i det norske samfunn.

Skal den samiske kulturen overlev og ha en framtid er det nødvendig at de kulturelle endringene som har skjedd de siste ti-årene anerkjennes i det samiske samfunn. En må ta utgangspunkt i den virkeligheten en har i dag og ikke historien ellers vil en gå baklengs inn i framtiden. I tillegg får en håpe at staten er like rundhåndet med bevilgninger til språk, kulturbygg, festivaler og andre kulturelle formål som den har vært hittil. Alle skjønner at samisk kultur ikke kan stå på egne ben uten en slik støtte.

Ole Simonsen