Det er voldsomme krefter i gang på Jorda vår.

Den økologiske balansen som har blitt til gjennom millioner og milliarder av år har fått uopprettelig skade på grunn av menneskelig aktivitet og rovdrift. 

Naturen har alltid vært i endring – men det har tatt tid; en møysommelig prosess frem til vår epoke – den menneskeskapte tidsalder (antropocen). I løpet av de siste 200 årene har naturinngrepene akselerert og økosystemenes hjelpere (mikrorganismene) har kjempet for å opprettholde en viss harmoni i livsgrunnlaget vårt. Nå er tålegrensen nådd, terskelen er passert og naturen og kreftene finner nye veier, kartet endres. Naturen er i ferd med å finne en ny form. Den tjener ikke menneskene. 

Naturen; vår beste venn og livskilde – for mange selve meningen med livet, er påført så mye lidelse og skade at opprøret måtte komme. Isen smelter – det buldrer og braker. Vann og jord dundrer nedover bratte fjellsider. Den globale oppvarmingen er nådeløs. Hetebølgene dreper. Havet stiger – byer og bygder oversvømmes. Himmelen åpner seg. Regnet styrter ned. Det er flom. Demninger brister og i Libya er over 20 000 mennesker døde etter at de enorme vannmassene ble sluppet fri. Samtidig er det tørke andre steder. Fryktinngytende, livstruende branner og ørkenspredning i mange deler av verden.  Avlingene svikter – drikkevannet forurenses. Menneskene flykter. Til hva da? Fattigdom, lidelse, konflikt og krig.

Og hva med alle dyrene, blomstene, biene og fuglene. Jeg savner de vakre, blå sommerfuglene som varsler håp og harmoni. De er ikke her. Vi forstår det ikke fordi det skjedde så fort. Kan vi klare oss uten naturens mangfold. Svaret er NEI. Naturen og økosystemene utgjør selve livsgrunnlaget vårt. Uten natur – intet liv. Så enkelt er det. Og samtidig så vanskelig for våre ledere og styresmakter å innse rekkevidden av realitetene og ta de nødvendige grep for å endre kursen på naturens premisser. Vi har bare en Jordklode. Vi må ta vare på den. Hvordan skal vi klare det? 

Det blir selvsagt ikke lett å få til en endring i synet på markedsliberalismen som er blitt den store, saliggjørende motoren i verdenssamfunnet. En slags global religion. Men det må til. 

Vårt økonomiske system er bygd på prinsippet om evig økonomisk vekst og forbruk. Det sier seg selv at denne modellen ikke lar seg kombinere med å bremse klimaendringene som vi selv har skapt.

Den økonomiske veksten (enten den er såkalt grønn eller grå) er basert på stadig større arealinngrep, artstap, tapping og tømming av naturressurser. Vi kan ikke løse klimakrisa gjennom å forbruke mer natur. 

Naturen har en langt viktigere oppgave enn å stille sitt areal til disposisjon for kortsiktig profitt. Våre liv og alt levende er uløselig knyttet til naturen og økosystemene.

På FNs Naturtoppmøte i Montreal i 2022 ble det vedtatt at 30 % av all natur (land og vann) skal vernes. Det ble også vedtatt et ambisiøst program for restaurering av skadet og ødelagt natur. Problemet er at dette oppfattes mer som en anbefaling enn en bindende avtale og mange land følger ikke opp intensjonen fra ord til handling.  

Jeg savner sterkt at dagenes ledere, politikere, forskere og FN organer (Klima- og Naturpanel) løfter frem og fokuserer på at økonomisk vekst og økt forbruk ikke er forenlig med å bremse den globale oppvarmingen og oppnå klimamålene. Må det virkelig enda kraftigere krisemaksimering til for at verdens ledere skal våge å ta tak i denne logiske sammenhengen og handle deretter?

Jeg tillater meg følgende ønsketenkning: Hvis alle land i verden innser at de MÅ ta naturkrisa på alvor – og i fellesskap inngår en forpliktende avtale om at ytterligere nedbygging og forbruk av natur må stanse – da vil økonomisk vekst og forbruk automatisk reduseres. Ved å la naturen få være i fred – opprettholder vi samtidig økosystemenes egen evne til karbon- og metanlagring. Dette er gull verdt! 

Natur- og klimakrisa må sees som en helhet; de påvirker og er avhengig av hverandre på godt og vondt. 

Å bremse global oppvarming må skje på naturens premisser. Klarer vi denne oppgaven har vi en realistisk mulighet til å berge livsgrunnlaget vårt. 

Vi lever i en tidsalder hvor menneskelig sivilisasjon nå preger miljøet i den grad at det avsettes tydelige spor i det geologiske arkivet, det vil si i sedimentære avsetninger og iskjerner spredt over hele verden. Av de viktigste miljøendringene som vil kunne avleses i sedimentene også i fremtiden er radioaktive partikler, plast, plantevernmidler og aske fra forbrenningsmotorer basert på fossile brennstoff. Jordas geologi vil også bære preg av utryddelse av biologisk mangfold, forurensing, klimaendringer og surhetsnivå i havet. Starten på Antropocen settes gjerne til bruk av atomvåpen.

Det er et alvor som preger jordas situasjon som er tung å forholde seg til. Men vi kan ikke gi opp håpet om at endring er mulig. Det er menneskelige beslutninger og handlinger som har påført livsgrunnlaget vårt uopprettelig skade. Det er selvsagt mulig å endre kursen. Vi har kunnskapen – men det må vilje til, og den burde for lengst ha vist seg. 

Naturen vil alltid klare seg. Det er vi mennesker som ikke kan leve uten naturens livgivende kraft.  

Tone Toft

Naturverner bosatt i Brasøy