Ole Simonsen har skrevet et innlegg i Kronstadposten der han mener at uhelse blant samer etter fornorskningen er udokumentert. Jeg anbefaler ham å sette seg skikkelig inn i rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen. De har gjennom sin grundige dokumentasjon, basert på forskning, historiske kilder og personlige historier, pekt på en rekke sammenhenger mellom fornorskningen og uhelse i dagens samfunn. 

Blant annet skriver de: «På et personlig nivå er konsekvensene at identitet, det å være samisk, blir en prestasjon, og at skam og undertrykkelse, også dine foreldres eller forfedres, internaliseres og blir en del av den du er. I sum kan disse forholdene påvirke psykisk helse i form av angst, depresjon, ensomhet, sorg og sinne».

Det betyr ikke at alle samer som opplevde fornorskningen bærer på dype fornorskningssår eller psykiske plager, noe Simonsen gjør et stort poeng ut av. Mange har det heldigvis fint, og har for lenge siden forsonet seg med fornorskningen. Det er veldig bra. Men det betyr ikke at vi kan overse det faktumet at fornorskningen for mange andre er et åpent traume.  

Kommisjonen har behandlet en lang rekke svært alvorlige spørsmål som berører enkeltmennesker. Blant annet slår de fast at selvmordsadferd er et alvorlig folkehelseproblem i den samiske befolkningen, og at det er behov for kulturelt tilpassede forebyggende tiltak og oppfølging av etterlatte. 

Vold og overgrep vies stor plass i rapporten. 49 % av samiske kvinner og 40 % av samiske menn oppgir til SAMINOR 2-studien å ha opplevd vold. Kapitlet om «Velferdsstatens svikt i Divtasvuodna/Tysfjord» illustrerer godt sammenhengene mellom fornorskningen, negative holdninger til den samiske befolkningen og manglende oppfølging fra velferdsstatens institusjoner har ført til svært store problemer i samiske samfunn. 

At det finnes en sammenheng mellom vold og fornorskning, frikjenner ingen voldsutøvere for ansvar. Men det gjør det tydelig for oss alle at en del av reparasjonsarbeidet i det samiske samfunnet, må være forebygging av vold. 

Skolene var viktige verktøy for fornorskningen, og kommisjonen kan fortelle om mange innkomne historier fra internatelever, samer og kvener, både langs kysten og på innlandet. At mange har traumatiske opplevelser fra internattiden borte fra sine foreldre uten lov å snakke sine morsmål, kan ikke bare glemmes og gjemmes bort.

Et sentralt funn det redegjøres for i rapporten, er hvordan overtrampene i skolen noen steder fortsatte også etter den offisielle fornorskningspolitikken. De eksemplifiserer dette med en historie fra Ruŋgu/Spansdalen, hvor barn ble stemplet som evneveike og sendt på spesialskole fordi de var samiske.

Kommisjonen påpeker problemene med hets og diskriminering av samer. Gjennom blant annet SAMINOR-undersøkelsene er det blir tydelig at den samiske befolkningen kjenner på et høyere nivå av stress, og at dette kan knyttes til etnisk diskriminering. Rapporten levner ingen tvil om at hets og diskriminering bidrar til psykisk uhelse hos flere samer. 

Simonsen peker på historien om en rik reineier som var venn med en handelsmann, og bruker det som bevis på at reindriftssamer ikke kan lide. Den konklusjonen holder ikke vann. Kommisjonen trekker frem hvordan 68 % av dem melder om trakassering og at 57 % har vært utsatt for trusler. I tillegg kommer stresset knyttet til arealinngrep, rovdyrspress, klimaendringer og stor økonomisk usikkerhet. 

Det vil være et viktig steg mot forsoning om samfunnet som helhet kan anerkjenne at det finnes smerte til fornorskningen, i stedet for å avvise eller mistenkeliggjøre det. Å se på andre og si «ja, jeg forstår at det kan være vondt». Det kan være en forsonende handling og et viktig reparerende tiltak. 

Andre reparerende tiltak må det samiske folket først og fremst jobbe med selv. For eksempel det å inkludere alle i fellesskapet, og det å få bukt med vold- og overgrepsproblemet. Annet igjen trenger vi storsamfunnets bidrag for å reparere, som for eksempel det at helsetjenestene organiseres sånn at samer som trenger hjelp kan få det hos noen som forstår både deres opplevelser og språket deres.

Vi lengter så inderlig etter en tilstand av forsoning. Men for å nå dit må vi ta alvor hvordan menneskene har det, og se om vi kan bidra til å gjøre noe med det. Det er kjernen av repareringsbegrepet når det gjelder de menneskelige omkostningene. 

Av Runar Myrnes Balto, sametingsråd (NSR) med ansvar for helse og sannhets- og forsoningsspørsmål