Runar Myrnes Balto har en lang artikkel i Altaposten hvor han beskriver NSR sin strategi i forhold Sannhet og Forsonings kommisjonenes arbeid. Uten noen form for dokumentasjon beskriver han en fornorskning av enkeltmennesker blant samene som har skadet dem slik at de bærer på dype psykologiske sår. Det er vanskelig for meg å finne ut hvilke grupper av samer han beskriver, eller i hvilke områder disse bor. På grunn av disse skadene vil det etter hans mening ta lang med forsoning, først må skadene repareres. Taktikken er at, som en del av dette reparasjonsarbeidet kommer NSR i sitt forslag til sametinget med en rekke nye krav om penger, rettigheter og særfordeler. En umiddelbar forsoning gir ingen ting i kassa, men det kan et langvarig reparasjonsarbeid gjøre.

Det kan i hvert fall ikke vær reineier han har i tankene i sin psykologisering. Reineierne har alltid vært de rikeste og stolteste innen den samiske befolkningen, bare spør de fastboende i Kautokeino og Masi. Da han Nils P. Lodgje kom til Arnøya med sine rein, sin sønn og sine to vakre døtre var det ikke allmuen han tok kontakt med, nei handelsmannen var hans viktigste samtalepartner, og handelsmannen hadde også sytingsrein i flokken hans. Vår familie hadde også god kontakt med Lodgje-familien, for mamma hadde passet geitene deres på Kågen mens reinen var på vinterbeite. Jeg tror at en finner få reineiere som er skadet psykologis av diskriminering.

Det er to konkrete fenomener Balto nevner i sin artikkel. Det ene er internatskolene. Mange som måtte bo borte fra foreldrene sine fra de var sju år opplevde nok hjemlengsel og savn av sine foreldre. Miljøet på enkelte internat kunne nok også være ganske hardt blant elevene. Dette er imidlertid opplevelser som de flest barn i gresgrente strøk i utkant-Finnmark opplevde. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det bare er samene som er blitt så skadet psykologisk at trenger en unnskyldning fra myndigheter og enkeltmennesker.

Det andre konkrete temaet som blir berørt i nevnte artikkel er savnet av sin kultur og sitt språk. Her snakker vi sannsynligvis ikke om indre Finnmark. Det er heller ikke gitt noen opplysninger om hvor lenge siden samer med psykiske skader, mistet sin kultur og språk. De siste førti/femti årene har det jo vært en stadig økende andel av befolkningen som har fått tilbud om samisk språkopplæring. De som sluttet å bruke samisk språk i distriktene i besteforeldregenerasjonen gjorde det frivillig for å skaffe seg utdanning og arbeid i det norske samfunn. Personer med samisk som morsmål fikk fortrinn for å komme inn på studier ved høgskoler og universiteter og er nå leger, professorer og ingeniører rundt omkring i landet.

I dag er de nok mest barnebarnene til de som brukte samisk språk i kyststrøkene som nå ønsker å lære språket til sine forfedre, at disse barnebarnene skulle være psykisk skadet fordi besteforeldrene sluttet å bruke samisk er vel heller tvilsomt. Jeg er mer engstelig for språkproblemer når jeg hører at samiske barn i Karasjok slutter med samiskopplæring i grunnskolen. Når det gjelder samisk kulturuttrykk har de vel aldri vært så godt finansiert, synlig og utbredt som i dag.

Om jeg skulle blitt kalt for finnunge som barn, tror jeg skadene ville vært minimale og jeg ville i hvert fall ikke at hverken myndigheter eller enkeltmenneske skulle be meg om unnskyldning eller reparert meg fordi at jeg hadde tatt skade på min sjel. Tror heller ikke fornorskede kystsamer ønsker at NSR skal starte med å reparere deres psyke.

Ole Simonsen