En skal lytte når Ingalill Olsen en sjelden gang uttaler seg offentlig om hva hun har gjort og hva hun vil gjøre når det gjelder utviklinga i Finnmark. 

Viktig familie

For hun kommer fra det som nok er den mektigste familien i Finnmark. Med ei slekt som både har hatt posisjoner i statsråd, på Stortinget og i fiskeriorganisasjonene. Ikke minst står Johannes Olsen som en legendarisk fiskeritalsmann, med en stor innsats under etablering av Råfiskloven. 

Dette lovverket sikret den norske, samiske og kvenske befolkningens allmenne rett til - og jevnt fordelte delte inntekter fra – norskekystens og Finnmarks viktigste naturressurs, nemlig fisken i havet.

Ingalill Olsen har selv slik tung politisk bakgrunn, med tre perioder for AP i Finnmark på Stortinget og som mangeårig leder for partiet i Finnmark. Men med det står hun jo også som medansvarlig premissgiver for dagens omstridte fiskeripolitikk. 

Raseri eller resignasjon? 

I sitt innlegg reagerer hun med sterke og nedsettende ord mot det hun kaller for rettsliggjøringen av politikken. Hun fremstiller det slik at Sametinget og Bivdu nå vil gå til sak mot staten for å hindre demokratiske vedtak. Sametinget for å forhindre utbygginga av vindkraft, eller Bivdu fordi de - som hun sier - fordi de er misfornøyde med fiskeripolitikken overfor sjøsamene.

Hun mener altså at fortsatt motstand mot massiv utbygging av vindkraft for å sikre Equinor kraft til Melkøya og for å få opp såkalt «grønn» industri, samt fortsatte forsøk på å sikre finnmarkinger sin rett til sine egne nære fiskeressurser, er undergraving av demokratiet. 

Vi tror som hun at det vi nå ser er en blanding av resignasjon og raseri blant befolkninga i Finnmark. Men vi heller mest til raseri. 

Sivil ulydighet

For raseriet blant finnmarkingene ble tydelig og berettiget demonstrert gjennom sivil ulydighet fra fiskere og lokalbefolkning ved blokkering av fem viktige havner etter kvoteforliket mellom regjeringa og høyresida. 

Opprøret kom etter løftebruddet fra regjeringa om mer rettferdig fordeling av fisken og sikring av fiskeindustrien på land og etter udemokratisk spill på bakrommet mellom politikere og de sterkeste kapitalinteressene i fisket. 

Rettsaker og sivil ulydighet er de siste virkemidler som står igjen når folk føler sine viktigste interesser truet av politiske vedtak eller andre statlige ordninger. Så her er bakgrunn for rettsliggjøringen av politikken. 

Men dermed er den sivile ulydigheten og rettsliggjøringa her det motsatte av det Ingalill Olsen påstår. Det er en nødvendig ventil for sikring av rettferdighet og demokratiske ytringer, slik dette ble uttrykt på en plakat under denne spontane sivile ulydighetsaksjonen i Honningsvåg: Forliket var et svik mot kystbefolkninga.  

Spillet om naturressursene

I dag er kysten utenfor Finnmark antakelig verdens rikeste kystnære fiskeriområde. Men på grunn av samspillet mellom en fiskeripolitikk basert på kjøp og salg av fiskerettigheter og hard kapitalistisk lobby-virksomhet, er finnmarkingene i ferd med å miste sin naturlige rett til denne felles og nære naturressursen.

Og da må vi legge til det som vi her oppfatter som det alvorligste, nemlig det ødeleggende spillet om rettigheter og natur i Finnmark som vi mener følger av den politikken som Ingalill Olsen har vært deltaker i og er medansvarlig for. 

Finnmark og det grønne skiftet

Den samiske, norske og kvenske befolkninga i Finnmark bør ikke bare være de fremste til å høste av de lokale rike fiskeressursen på grunnlag av nærhet, sedvane eller lovfesting, slik dette er uttrykt i Havressursloven. De bør også være de nærmeste til å høste i eget hav fordi de har utviklet den mest forsvarlige forvaltningsmåten; nemlig gjennom et langsiktig bærekraftig kystfiske der det høstes på voksen innsigsfisk med utvelgende fangstredskap. 

Med relativt lavt drivstofforbruk er det dette samiske og norske kystfisket som bør være Finnmarks bidrag til det grønne skiftet; ikke omfattende naturødeleggelse gjennom massiv utbygging av vindkraft. 

Ansvar for Finnmark

Så spørsmålene vi må stille er følgende: Hvor har du vært, Ingalill, når dette bærekraftige og framtidsrettede finnmarksfisket skulle sikres?  

Og hvorfor drar du det etniske kortet og kjører så hardt ut mot Sameting og reindriftssamer når de ikke gjør noe annet enn å forsvare sin internasjonalt og norske lovfestede rett til å forsvare sine beiteområder mot inngrep, som i dag er unødvendige for å sikre kraft til bruk for etablert næringsliv og befolkning i Finnmark?       

Ragnar Elias Nilsen, Sofie Akselsen Osland og Arne Pedersen
Kyst og fiskalliansen