Rapporten «Kystkommunene og fiskerikrise i Finnmark» fra Menon Economics spår en dyster fremtid for Finnmark; flere kystkommuner i fylket vårt kan miste over en tredjedel av innbyggerne, som følge av kvotenedgangene. «Denne rapporten avdekker en svært alvorlig situasjon for kystsamfunnene i Finnmark. Vi må aldri være redd for å se sannheten i øynene – kun da kan vi finne løsningene», sier Høyres fylkesordfører Hans-Jacob Bønå, og håper rapporten er en vekker for nasjonale myndigheter. Det høres jo lovende ut, men den viljen til å se sannheten i øynene burde nok trengt inn hos våre nasjonale myndigheter av ulik politisk farge for veldig mange år siden, vil nok mange mene. Den siste tiden har flere satt søkelyset på nettopp dette. Blant andre har Odd Eilert «Selvaste» Persen fra Finnmark INP i flere debattinnlegg gått til frontalangrep på Arbeiderpartiets fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss, FrPs Bengt Rune Strifeldt og «de andre» i Arbeiderpartiet, Frp og Høyre, som han mener har løpt kapitalkreftenes ærend i fiskeripolitikken. «Dere har i samlet flokk snudd ryggen til kystbefolkningen i Finnmark og tatt livsgrunnlaget fra dem», er hans nådeløse dom.
Finnmark Senterpartis Heidi Holmgren og Geir Iversen påpeker også det grunnleggende problemet: «Torsken er hjørnesteinsbedriften i Finnmark, men vi er kommet i en situasjon hvor den verken blir fisket av lokale fartøy eller levert til lokale bedrifter», skriver de i et innlegg.
Også Roger Iversen, regionleder for Nordkalottfolket Øst-Finnmark kritiserer fiskeripolitikken, spesielt forvaltningen av fiskekvotene: Menneskene som bor og lever langs kysten er de store taperne – mens kvotene blir samlet på stadig færre hender mister de sitt livsgrunnlag. Fisken er blitt en privat ressurs som omsettes til høystbydende, uten at kystflåten prioriteres eller leveringsforpliktelser overholdes, skriver han i et debattinnlegg – med særlig oppfordring til Sivertsen Næss om å sette ned foten og vise at hun er på lag med folket, slik at kystsamfunnene ikke utarmes og avfolkes.
Det umiddelbare svaret fra Finnmarks «egen» fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss var imidlertid at hun ikke kan gjøre noe med biologien. Men det grunnleggende problemet for kystkommunene i Finnmark, leveringsplikten og forvaltningen av fiskekvotene, nevnte hun ikke.
Forståelig nok; Arbeiderpartiet har sannelig ikke mye å være stolte av i fiskeripolitikken opp gjennom årene. Deres tidligere ordfører i Gamvik, nå avdøde Roger Hansen, kom jo i sin tid med en usedvanlig ærlig innrømmelse til politiker å være, da han uttalte at de hadde opptrådt som nyttige idioter da de gjorde sin «bestevennavtale» med kamerat Røkke etter valgseieren i 2005, og slapp den glupske stormåsen opp i fiskekassa.
Et eksempel på Høyres bidrag til avfolkingen av Finnmarkskysten er fjerningen av systemet med leveringsplikt, som opprinnelig innebar at trålerne som var eid av fiskeindustrien ble pålagt å levere råstoff til sine anlegg i Nord-Norge. Hensikten var selvfølgelig å sikre drift ved anleggene og på den måten trygge bosetningen langs kysten. God distriktspolitikk, med andre ord. I 2003 – et par år før Røkke rykket inn i Finnmark – sørget imidlertid deres daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen for å omgjøre leveringsplikten til en tilbudsplikt – en ren skinnmanøver i en langsiktig Høyre-strategi for å uthule ordningen, og etter hvert avvikle den helt. Enda et tiltak for sentralisering og privatisering av fellesskapets naturressurser. Kjent kolonipolitikk i god, gammel Høyre-ånd. Og resultatet har vi jo sett: En katastrofe for fiskeriavhengige småsamfunn langs kysten. Og FrP, da – partiet for «folk flest», som de liker å kalle seg…? Da storredernes interesseorganisasjon Fiskebåt i et brev til Norges Fiskarlag tidligere i år forlangte at nordnorske fiskere skulle ekskluderes (!) fra fiskarlaget fordi de støttet et forslag om å overføre fisk fra de største til de minste fartøyene, ville ikke partiets fiskeripolitiske talsmann Bengt Rune Strifeldt ha noen som helst mening om dette, ifølge NRK. Klassisk Høyre-/FrP-politikk, med andre ord. Hensynet til storredere, laksemilliardærer og søkkrike skatteflyktninger er nok atskillig viktigere enn omsorgen for kystbefolkningen i Finnmark. «Det skal merkes at jeg er fra Finnmark», var lovnaden fra Marianne Sivertsen Næss, da hun ble utnevnt. Likevel gikk altså hun og regjeringen arm i arm med nettopp Høyre og FrP, da kvotemeldingen ble behandlet i Stortinget tidligere i år. Ifølge pressemeldingen fra Menon Economics understreker deres rapport viktigheten av å sikre en stabil landindustri og helårige arbeidsplasser på land, som igjen vil føre til bosetting, skatteinntekter og bolyst. Men isteden prater altså politikerne helst om omstilling – det nye moteordet i de kretser. Og tankegangen her må jo sies å grense til det absurde; de som sitter midt i matfatet, med verdens rikeste fiskeressurser rett utenfor stuedøra skal altså «omstilles», mens verdiene i flere tiår har blitt privatisert og ført ut av landsdelen. Et regelrett ran. Hvis våre politikere faktisk vil at det skal bo folk permanent i Finnmark må de vise det med en helhetlig politikk. Og her står selvsagt fiskeripolitikken helt sentralt. Det hjelper ikke med gratis barnehage, gratis ferge og billigere flyreiser, hvis naturressursene og arbeidsplassene fortsetter å forsvinne ut av fylket. Halvkvedete viser når det går mot valg, som utspillet fra Bønå om 8 prosent skatt, hjelper heller ikke befolkningen i Finnmark – det er bare nye, ødeleggende bidrag til en stadig økende politikerforakt. Magnar Leinan
