Silje Muotka har med rette fått kritikk for å nekte å ta avstand fra NRKs slektsgranskning av Sandra Borch, noe som mange mener er en uakseptabel tilnærming. Granskning av enkeltpersoners avstamning kan oppleves som både invaderende og stigmatiserende. Muotka kunne ha valgt å avvise denne tilnærmingen for i stedet å fremme en mer inkluderende debatt. Det har hun ikke gjort.

Hvis man følger Muotkas linje, kan det argumenteres for at også hun og flere partifeller i NSR burde granskes. Det er problematisk å mistenkeliggjøre enkeltpersoner uten å ha en konsekvent tilnærming til alle.

De siste dagers hendelser og håndteringen av «Borch-saken» føyer seg inn i en rekke av hendelser, som gjør at man ser et tydelig bilde av Muotka som en som ikke er en president for alle samer, men for en liten del.

Som sjøsame med opprinnelse fra Kvalsund (som for øvrig oppfyller kravene til å stå i manntallet, i fall Muotka skulle ønske å granske meg også) har jeg aldri følt at Muotka har representert meg i noen sammenheng. Også samer kan være opptatt av næringsutvikling, arbeidsplasser og utvikling av samfunnet i Finnmark. Det kan ikke være slik at samer fra kysten er mindre verdt enn de som driver reindrift i indre Finnmark.

Presidentens uttalelser bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Hennes tidligere håndtering av kontroversielle saker har vist en tendens til å alliere seg med aktivister og en manglende vilje til å finne kompromisser og respektere demokratiske spilleregler. Muotka virker å ønske konflikt fremfor konstruktiv dialog basert på minnelige ordninger og rimelige middelløsninger som tar hensyn til alle parter.

Det finnes etter hvert mange eksempler på Muotkas uforsonlige linje.

I Nussir-saken har Muotkas engasjement blitt tolket som et forsøk på å undergrave lokaldemokratiet i Kvalsund. Her foregikk Muotkas engasjement riktignok mens hun var Sametingsråd, men ble et kraftig forvarsel om hva vi hadde i vente. Hennes brevskrivning til investorer, og protesttur til Sveits mangler sidestykke. Det er som om fiskeriministeren skulle reist til Tyskland og stått og protestert med plakater utenfor en investeringsbank og krevd at man solgte seg ut av norske oppdrettsselskaper for å verne villaksen.

Vi har også sett i forbindelse med Fosen-saken at Muotka har applaudert de som har tydd til sivil ulydighet, og ikke ønsket å ta avstand fra ulovlige handlinger. Selv om sivil ulydighet kan være et legitimt verktøy i kampen for urfolksrettigheter, er det viktig at ledere også oppfordrer til lovlydighet og konstruktiv dialog. Det må finnes en balanse, særlig når man sitter helt på toppen.

Jeg har tidligere omtalt Muotkas initiativ til å hedre de sadistiske drapsmenn som ble henrettet i 1854 på bekostning av drapsofrene som måtte bøte med livet under forferdelige omstendigheter. Dette er også en uforståelig tilnærming, som kun bidrar til polarisering. Muotka har riktignok avvist i et Facebook-innlegg at det forekom noen form for hedring, men en slik markering av hendelsen er uansett både usmakelig og upassende overfor ofrene som måtte lide under herjingene til disse to drapsmenn.

Denne opptredenen skaper bekymring blant de som mener at en sametingspresident bør arbeide for å bygge bro mellom ulike interessenter, snarere enn å utelukkende støtte marginale særinteresser, og det kan virke som om Muotkas tilnærming bidrar til å øke etnisk konflikt i Finnmark, heller enn å dempe den. Dette er bekymringsfullt for de mange som ønsker en mer forsonende og inkluderende politikk, der det er plass til alle.

Kjernen i kritikken mot Muotkas tilnærming er at hun ofte stiller seg i opposisjon til store deler av majoriteten, inkludert mange moderate samer. Hun ser ut til å velge konflikt fremfor inkludering. Det er vanskelig å forestille seg at tidligere sametingspresidenter som Ole Henrik Magga eller Egil Olli ville ha arrangert seminar for å minnes drapsdømte mordere eller støttet granskning av velgerbasen sin.

Mye av Nordkalottfolket sin framgang i Finnmark kan trolig forklares med at mange samer opplever avstand. Muotka har fremmedgjort store deler av den samiske befolkningen og derunder velgerbasen sin med sin aktivistiske og sameelitistiske tankegang, fremfor å søke å inkludere alle samer, enten det er en fornorsket sjøsame eller en reindriftsutøver. Det er godt mulig at en slik tilnærming applauderes blant supersamer på Universitetet i Tromsø, men for den gjengse samiske innbygger i Finnmark blir det ganske fjernt.

Slikt skaper polarisering, som hele Muotkas periode vært preget av. Og det er egentlig ikke så fjernt fra retorikken som Donald Trump har valgt, det er oss mot dem.

Alt i alt er det avgjørende at vi har en sametingspresident som arbeider for enhet og forståelse blant alle samer, uavhengig av deres bakgrunn og livsstil. En mer inkluderende tilnærming kan bidra til å redusere polarisering og fremme samarbeid i det store samiske samfunnet. Her kan man bare håpe at sametingspresidenten enten endrer sin ekskluderende stil, eller byttes ut ved valget til høsten.