Det er følelsen av å kunne mestre hverdagen uten å kjenne redsler eller frykt.

De siste ukene har vært tunge. Hodet vil være med i samfunnet på utsiden, men kreftene strekker rett og slett ikke til.

Jeg tenker ofte at det er noe ingen medisin kan reparere. Det er lengselen etter å kunne leve.

Dermed gis minnene om årene som er gått plass og jeg tenker tilbake på ungdomstiden her i Finnmark.

Arbeidslivet tar fatt ved seksten årsalderen.

Jeg blir mannskap på motorkrysseren Odd-Helge og får som seg hør og bør førstereisplass.

Nede i fiskerommet stuer jeg kasser, jeg sitter i bakhånda ved spillet og får koke mat når fangsten er levert.

Det hender jeg sovner av bak spillet når halinga blir lang, og våkner titt av en våt sjøhanske på kinnet.

Onkel Arne flirer godt hver gang sjøhansken er i bruk og jeg holder kjeft og fortsetter og dra.

Vi drar med linehaling og 60 stamper vatnes av i hvert sjøvær.

Om bord er vi 6 mann og på land jobber landmenn og 7 egnere.

Et lite samfunn holdes i gang med en 50 fots motorkrysser som spydspiss og bygdas matsjablong.

Vi omsetter 400 tonn med fersk fisk i året og det er arbeid til både liten og stor.

Vi befinner oss midt på 80 tallet og er enda lykkelig uvitende om hva som ligger der fremfor oss.

Far blir hjertesyk på nytt på slutten av dette tiåret og jeg vokser fort i gradene.

I en alder av 19 er jeg skipper på en 50 fots skute og kjenner nervene ved å stå helt alene.

Det går fint – fordi jeg finner romslighet og støtte hos alle rundt meg og forbi.

Jeg lærer meg å stole på folk og finner ut at tilliten, den må fortjenes.

Stor i munnen skal man ikke være og det er alltid lurt å ha en åpen hånd.

I 1990 lærer jeg mer om den norske staten. Jeg er bare ungdommen, men forstår brutalt hvordan kyniske maktstrukturer kan ødelegge alt vi har bygget opp.

Vi får en fiskekvote og den er på 24 tonn.

Noen år etterpå er den også til salgs.

Seks mann blir til tre, tolv måneders drift blir til en uke, landmenn, egnere og småsamfunnet står igjen kliss alene.

Vi er regelrett kasta på land.

Vi står ribbet og naken over natten. Staten snur seg bort og lar levende kystsamfunn ligge nedsablet igjen. Vi forlater Repvåg, egnerbu og hybelhus.

Jo, tillit det må nok fortjenes og min tillit til staten blir gjenskapt fra min barndomstid.

Futen og hesteskomannen står igjen lys levende med min side.

Han far sier stille. Dette skal vi ikke være med på lengre.

Det er slutt nå.

Vi kondemnerer en praktskute av en båt, et Lista bygg med sjøegenskaper fra den gode tid.

Vi gråter om bord før skuta senkes ned ved siden av Altsula sør for Honningsvåg.
Måtte fanden selv ta både hesteskomann og futen.

En epoke i livet er over. Lærdommen er hard, men den er virkelig og skal få sitte godt med i ryggsekken jeg skal bære.

For, jeg vet hva stolthet er og jeg vet hvordan den skal brukes. Man skal ikke trenge tigge for å kunne leve.

Høsten 91 skal jeg på nytt starte på skolen.

Denne gangen trenger jeg ikke prøveskole fordi jeg har reist på havet i mange år allerede.

Jeg kommer inn på fiskerifagskolen og starter med bestmannskurs og kystskipperskole.

Det går brillefint og jeg tar fiskeskipper og styrmannsskole som privatist vinteren derpå.

Et år med fire vitnemål er vel innafor når man er ung og lovende.

Skjønt 15 eksamensprøver på 8 dager var nok helt på grensen til sunn fornuft.

Året etter blir det helårsgang med skipsfører skole og våren 93 er jeg ferdig uteksaminert.

Både Bergersen og Rieber sender brev, men det er jo fiskebåt jeg kan.

Jeg vil tilbake til fangst og fiske og blir styrmann og skipper på flere fartøy før jeg ender om bord på ringnotfartøyet Karahav.

Verden åpner seg. Jeg får egen lønnslipp, vi snakker om turnus, ordet tillitsvalgt kommer frem og jeg blir forklart om pensjon.

Mye nye ord som jeg aldri hadde tenkt på eller hatt bruk for i tiden som var.

Her treffer jeg to mennesker som jeg har med i side lommene hver eneste dag.

To hjertevarme hederskarer med navnene Oddvar og Jon.

Han Jon lærte meg om ringnot, Han Oddvar om arbeidsgiveri.

Den godeste Oddvar prøvde seg litt med politikk også, men det ville jeg ikke ha noe av.

Politikk er for mennesker som ikke kan jobbe sånn helt på ordentlig tenke jeg i alle fall da.

Jeg søker ut mitt sjøkapteinsertifikat i 1996 og får det innvilget.

Jeg føler en voldsom stolthet når jeg leser at den norske regjering har gitt meg fullmakt til seile som kaptein uansett fartøy og uansett farvann.

Var det samme regjering som fra før hadde både fut og hestesko mon tro.

I alle fall het sjefen Gro og var visstnok en slags morsfigur. Rett etter hun sendte sertifikatet til meg lot hun en herre med navn Jagland ta over.

Jeg tror helst ikke oversendelsen hadde noe med byttet å gjøre.

I alle fall blir begge byttet ut med en prest med navnet Bondevik året etter og jeg finner det best å emballere mitt nye sertifikat.

Man vet jo liksom ikke hva Gro og Torbjørn hadde gjort.

Å gi en 26 år gammel nordlending såpass vide fullmakter kunne vel lett oppfattes som en nasjonal tragedie.

Det holdt i alle fall ikke til 36.9.

Nåvel, Bondevik holdt seg i ro og jeg fikk trygt seile videre.

I 1996 bygger vi vårt eget hus. Den gang da tok det kortere tid å søke og det meste kunne vi gjøre selv. Man var liksom ønsket i distriktskommunene den gang.

Jeg gikk for aller første gang inn på rådhuset og spurte om jeg kunne kjøpe en tomt.

Det var helt greit og jeg betalte ellevetusen norske kroner fra konvolutten jeg hadde på innerlomma.

Lite visste jeg da – at dette huset engang skulle bli min egen arbeidsplass.

Grunnmur, utendørsanlegg og maling ble gjort på dugnad og var den tids egenkapital.

Husene på 90 tallet var røde på utsiden, mens innerveggene var gule, grønne og blå.

Onkler, tanter, fedre, mødre, brødre og søstre, venner og bekjente.

Det gikk med en hel 20 liters dunk med dobbeltstimet hjemmebrent bare for å holde mønsåsfest.

Du kan kanskje enda kjenne samholdet og gleden.

Huset er nå 26 år og er akkurat like fint som det var den gang da.

Jeg er helt sikker på at dobbeltstiminga har mye av æren for akkurat det.

Jeg lærte sånn sett at gjør man jobben skikkelig trenger man sjeldent å gjøre den om igjen.

Med 90 tallet kom reformene.

Oljepengene hadde vist at det meste fra før kunne endres og forbedres. Praktisk arbeid med vekslet inn i teori og fartstid kunne man lese seg frem til på gymnaset.

Det var ikke alle som hadde forstått teorien godt nok når de plutselig så Hustadvika åpne seg i vestavindsrokk.

Gudene må vite at det nok var mange som ønsket seg tilbake til side nummer ti.
Du ser – det meste må oppleves før man helt sikkert kan vite.

Når 90 tallet slukker lyset levnes sjøstøvlene mine igjen. Stikk i strid med min egen lærdom, min historie og min kultur – blir jeg byråkrat med kontor der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Jeg befinner meg med ett på vinduskontor på Holbergs plass i Oslo og på døren min står det overingeniør.

Han far rister på hodet og lurer på hvorfor jeg ikke skal jobbe lengre.

Han blåser hardt i nesen og sier kaffe kan man vel drikke kor man vil.

Sitte på ræva og snakke masse vas mumler han.

Historien som fører meg dit er av den litt morsomme sorten.

Vi blir foreldre igjen på slutten av 90 tallet og åtte uker turnus blir lenge å være borte.

Jeg ser en utlysning i VG på en stilling som overingeniør i sjøfartsdirektoratet – og bestemmer meg for å søke på den.

Jeg glemmer fort at jeg har søkt og forventer ingenting.

På loddefiske utenfor Finnmarkskysten ringer telefonen.

Stemmen i andre enden presenterer seg som avdelingsdirektør og jeg kjenner pulsen øker.

Hva galt har jeg nå gjort.

en og hesteskomannen som er på ferde igjen.

Vi har både rapportert, gyldige sertifikater og til og med kjørt mønstringsøvelse før vi gikk av kai.

Nicolaisen sier stemmen – og sier stille ja.

Du har søkt på jobb her hos oss og vi vil gjerne ha deg inn på intervju.

Ja, ha sier jeg tvilende og lurer på om det kan være den morsomme «Willy i røret».
Kan du komme neste onsdag klokken 12.

Ja vel svarer jeg og forstår at det ikke var Willy allikevel.

Vi er uansett ferdig med kvoten og jeg kan godt reise til Oslo på futens regning så jeg bestiller fly samme kveld.

Onsdag 1. februar 2000 – stiller jeg opp i Statens hus med nyinnkjøpt parkas, grå ullgenser og høyankel vintersko.

Det blir helt stille når jeg siger inn.

Noen ser ned, noen til siden og et par stykker nikker forsiktig hei.

Det er fire andre til intervju og de sitter med beina i kors, med fin skjorte og slips.

Det er vel neppe begravelse her tenker jeg stille, men antar at dressene allikevel kan ha noe med intervjuene å gjøre.

Nicolaisen, ropes det. Du kan komme inn hit nå.

Bak et langt skrivebord sitter det fire stykker. Jeg tenker det var da voldsomt til komite, bare for å høre hva jeg skulle komme til å si.

Hvem er du som person spør den ene når vi har hilst på hverandre.

Jeg forteller dem min historie, men unnlater mine bekjentskaper som hesteskomannen, futen og hvordan man lager dobbeltstimet hjemmebrent.

Jeg tenker man ikke trenger å fortelle alt sammen på en gang.

Etter en time er det ikke så mye mer å si og vi skilles som venner. Vi tar kontakt sier stemmene og jeg nikker farvel.

Jeg flyr nordover og kommer hjem sent på kvelden.

I døra møter jeg min kone og hun sier de har ringt fra sjøfartsdirektoratet.

Du fikk jobben sier hun og jeg kjenner tårene strømme på. Ikke er jeg lei meg, ikke glad heller – men, jeg forstår at det meste fremover i livet blir helt nytt.

For første gang i livet er jeg virkelig redd.

Ankeret mitt har alltid vært havet og nå skal jeg for første gang jobbe på land.

Vel, i januar kommer kvotemelding II. Jeg venter i spenning - blir det igjen liv i bygder som Repvåg.

Pekkja