Wenche Pettersen ønsker på bakgrunn av sin opplevelse og en utarbeidet kostnadsoversikt, å bringe sine erfaringer i perioden 25.02- 02.03 inn i diskusjonen om antall sykehus i Finnmark og best mulig plassering av disse. 

Det var altså under en spasertur på formiddagen søndag 25. februar at Wenche Pettersen (69) var uheldig og ramlet og brakk armen. Hun skjønte fort at hun måtte oppsøke legevakta, og sammen med sin mann, Jan Birger Johnsen (70), dro 
de av sted. De rakk ikke å varsle på forhånd, og dermed ble ventetiden totalt på omtrent tre timer før Wenche kom i kontakt med vakthavende lege. Wenche fikk satt på bandasje/gips, før hun fikk beskjed om å reise til Hammerfest sykehus, og møte der neste morgen. Da med drosje eller egen transport. I Hammerfest skulle de ta røntgen og bestemme den videre behandlingen.

Røntgen i Hammerfest

– Jeg reagerte litt på at røntgen skulle skje i Hammerfest, da jeg trodde det var mulig å få gjort slikt i Alta, men spurte ikke mer om det. Vi ble tilbudt drosjetransport, uten at jeg mottok noen rekvisisjon, men valgte å kjøre selv, forklarer Wenche.

Mandag morgen startet Wenche dagen kl. 05:30 med vanlig morgenstell, før hun, med mannen som ledsager, startet kjøreturen til Hammerfest kl. 06:40 med ankomst 
Hammerfest kl. 08:40. 

– Jeg registrerte meg med ankomst, og startet venteperioden. Røntgen ble tatt, og deretter bar det ned en etasje og ny ventetid for vurdering av bildene. Det viste seg at bildene var for dårlige, og da ble det ny tur opp til røntgen for nye bilder, ned igjen 
en etasje for å vente på at de nye bildene skulle vurderes. Konklusjonen ble til slutt at jeg ble sendt hjem med beskjed om å komme tilbake onsdag morgen innen kl. 08:00, for operasjon.

Sennalandet stengt

Onsdag morgen stod ekteparet opp kl. 05:25, dusjet og gjorde seg klar for ny tur til Hammerfest. Men da var Sennalandet stengt, og ny vurdering skulle skje kl. 09:00. Dette var første hindring, men veien ble åpnet litt tidligere enn planlagt, og de startet derfor hjemmefra kl. 08:40 og kom til Hammerfest kl. 10:15. Framme i Hammerfest meldte Wenche seg ved ankomst, men det viste seg at hun ikke var registrert i 
systemet. 

– Ingen av de jeg kontaktet visste noe om min ankomst, hvorfor jeg var der, og hvor de skulle sende meg. Etter mye frem og tilbake klarte jeg å ta tak i en ansatt, som satte i gang søking etter de ansvarlige.

Ble omsider registrert inn

Til slutt fant de en av de som hadde behandlet henne to dager tidligere og Wenche ble registrert inn. Men hun fikk også beskjed om at hun sannsynligvis ikke ville bli operert onsdag, da planlagte operasjoner måtte utføres først. 

– Jeg var satt i en såkalt Ø-gruppe. Det var kategorien «øyeblikkelig hjelp». Denne kategorien medførte at jeg fikk utsatt videre behandling flere ganger fordi andre med viktigere Ø-kategori strømmet på og fikk fortrinn. Til slutt fikk jeg og min ledsager tilbud om overnatting på sykehotellet da det ikke var kapasitet til operasjon onsdag.

Wenche ble da satt opp til operasjon torsdag, som nummer fire i rekken.

– Jeg ble lagt inn på rom 3028, min ledsager ønsket ikke overnatting i lenestol, og returnerte til Alta.

Ventet og ventet

Torsdag var Wenches ledsager tilbake i Hammerfest kl. 08:20, da han ønsket å være til stede etter operasjonen.

– Så startet ventingen. Kl. 11:30 gikk min ledsager for å høre om operasjonene gikk som planlagt. Da fikk vi opplyst at forsinkelsene allerede var så store at jeg som 
fjerde pasient sannsynligvis ikke ville bli operert før tidligst kl. 17:00. Situasjonen var håpløs for oss. 

– Min ledsager valgte å returnere hjem, og var i Alta kl. 14:45. Jeg fikk 
beskjed om ettermiddag/kveld at min operasjon var utsatt til fredag, og fikk muntlig lovnad fra behandlende lege at jeg skulle opereres som første pasient fredag morgen. 

Operasjonen begynte ca. kl. 08:00. 

– Etter operasjonen var jeg dårlig, og det var ikke forsvarlig å sende meg hjem samme dag. Jeg ble derfor på sykehuset til lørdag og dro til Alta med drosje sammen med en 
annen pasient, og var hjemme kl. 15:10. 

Møtte mange kjente

De dagene Wenche var i Hammerfest møtte hun mange pasienter, unge som gamle. De aller fleste var fra Alta med omegn. 

– Det var sårt å se gamle mennesker, i rullestol eller med gåstol, sammen med sine ledsagere i arbeidsfør alder som hjalp til etter beste evne. Mine tanker er at slik kan det ikke fortsette dersom vi skal ha et samfunnsøkonomisk effektivt helsevesen i 
Vest-Finnmark. 

– Alle som føder barn er i arbeidsfør alder og det samme er de pårørende. Yrkesskader og skader ellers koster samfunnet store summer, spesielt når den skadde må reise 
mange mil for røntgen og mindre kirurgiske inngrep, som kunne vært gjort i lokalt i Alta. I tillegg kommer de menneskelige belastninger dette medfører, for mennesker som allerede er delvis uføre. De må gjennomføre strabasiøse reiser til alle årstider, spesielt på vinteren. Styret i Finnmarkssykehuset ser kun på besparelser for sykehuset, ikke alle kostnader de påfører pasienter og pårørende.

Wenche ber oss om å ta med at hun ikke klager på de ansatte på Hammerfest sykehus. Tvert imot gir hun dem skryt for jobben. 

– De gjør så godt de kan under meget vanskelige forhold, avslutter Wenche Pettersen.

Kostnader for samfunnet

Wenche Pettersen har, sammen med sin mann, laget et regnestykke over kostnadene på Hammerfest-turen slik den ville ha sett ut dersom hun var i fullt arbeid. Tabellen illustrerer de samfunnsøkonomiske konsekvensene av politikken Finnmarkssykehuset, sammen med Helse Nord og regjeringen, har satt i gang dersom en person i Alta blir sendt til Hammerfest for operasjon kontra å bli operert lokalt.

– Det tar normalt ikke fem dager fra skade til operasjon – det er ikke hovedregelen

På bakgrunn av Wenche Pettersens opplevelser med å måtte reise til Hammerfest for å ta røntgen og stadig utsettelse av operasjon på Hammerfest Sykehus har vi kontaktet informasjonsavdelingen. Fra medisinskfaglig rådgiver ved Hammerfest sykehus Bjørn Wembstad, har vi fått svar og forklaringer på både behandlingstid og hvorfor 
det ikke kunne tas eksempelvis røntgen av armen i Alta, slik det er planlagt gjort ved kontroll om en måned.

På vårt spørsmål om årsaken til hvorfor Wenche Pettersen ikke fikk tatt røntgen i Alta svarer Wembstad at det på Klinikk Alta ikke er vaktberedskap for røntgen, det vil si at det ikke utføres radiologiske undersøkelser utover ordinær arbeidstid. 
– Dette gjelder imidlertid ikke for CT-beredskapen i forbindelse med slagalarm, forklarer han.

– I denne saken vurderte legevaktslege at det kunne være behov for operativ behandling, slik at det var nødvendig med undersøkelse ved ortopedisk poliklinikk på sykehus. Legevaktslege grovreponerte bruddet (korrigerte feilstillingen så godt 
som mulig), og ved undersøkelsen i Hammerfest ble det gjort et nytt forsøk på å få bruddet i en akseptabel stilling. Det ble imidlertid vurdert at resultatet ikke var tilfredsstillende, slik at operasjon ble nødvendig. Reisen til Hammerfest 26/2 var 
dermed nødvendig ut fra medisinskfaglig vurdering.

– Da Wenche kom tilbake til Hammerfest sykehus som avtalt, og meldte seg i resepsjon hos dere onsdag 28. februar var det ingen der som var klar over at hun skulle komme til sykehuset. Har dette påvirket ventetiden på operasjon? 
– Her ser vi at det har vært en intern kommunikasjonsglipp, noe som dessverre medførte at pasienten ikke kunne opereres som planlagt 28/2. Av kapasitetsårsaker ble operasjonen utsatt til 1/3. Slike avgjørelser er bestandig medisinskfaglig 
begrunnet.

På spørsmål om hvorfor slike akutte operasjoner ikke kan gjøres lokalt i Alta svarer Wembstad at operasjonsvirksomheten i Alta har vært elektiv (planlagte operasjoner, red. anm), og det har aldri vært lagt opp til akutte inngrep slik pasienten hadde 
behov for.

– Slike operasjoner krever både nødvendig kompetanse og nødvendig utstyr tilgjengelig. Når vi spør om årsaken til at Wenche Pettersen måtte leve med en ødelagt arm fra søndag til fredag før en operasjon kunne gjennomføres svarer medisinskfaglig rådgiver Bjørn Wembstad at operasjonen mest sannsynlig ble utsatt avkapasitetshensyn.

– Igjen, disse avgjørelsene gjøres bestandig ut ifra en medisinskfaglig vurdering og operasjoner som ikke kan vente blir aldri utsatt. 

– Men Wembstad, er det normalt at det går mer enn en arbeidsuke før pasienter med enkle skader blir operert? 
– Det er kanskje ikke hovedregelen, men det er ikke uvanlig eller medisinsk uforsvarlig at denne type bruddoperasjoner blir utsatt noen 
dager. Bruddet var reponert – feilstillingen var tilnærmet opphevet – og fiksert (gipset red.anm), slik at det ikke medførte noen risiko å vente. Vi har selvsagt forståelse for 
at dette ikke var optimalt for pasienten, avslutter Bjørn Wembstad.