Ingen å miste! Hvert år i uken før skolestart deler jeg denne artikkelen. Dette året er intet unntak. Kanskje viktigere enn ever. Jeg deler den om igjen og om igjen fordi mange av de som er helt nye på jorden trenger en stemme. Jeg deler den også fordi jeg har kjent på redslene selv. Så – med en liten bønn. Ta vare på «annerledes barna» - la oss få skinne litt innimellom. Det kan bety alt og resten av livet. Her er - Jegerånden. Har du sett henne, i skoleklassen, lett fremoverbøyd på stolen - med den ene foten litt mot høyre - omtrent som klar til å dra. Trommende med en blyant, urolig blikk - av og til med lyder uten noen egentlig mening. Har du sett han, i skolegården - med hettejakka gått trukket nedover ansiktet - stående mot en vegg - alene. Må ikke skuffe igjen, ikke noen - ikke mor, far - ikke skolen - ikke seg selv. Tankene raser, kroppen står i spenn - alltid på vakt - følelsen av total utmattelse samtidig som kroppen jager - fram og tilbake. Føler angsten - frykten for å ikke strekke til. Kampen mot seg selv - redselen for å skuffe. Må ikke skuffe, ikke mor, ikke far, ikke søster eller bror. Hver eneste morgen sender tusenvis av norske foreldre sine små og håpefulle til skolen. Hver eneste dag kommer ordene – i dag må du gjøre ditt beste, «høre etter» og ikke havne i konflikter. Hver eneste dag ventes det, bekymres det og brukes en masse følelser og energi på å kjenne følelsen av er barns tap. Smilende barn, full av følelser, glede og planer – blir stille, drar hettegenseren godt over hode – nikker og vandrer av sted. Går det bra med deg, spør vi – hva tenker du på – ingenting er svaret – ingenting, men jeg er så sliten i dag. Et fantastisk lite menneske, helt ny på jorden skal igjen føle smerten og ubehaget av å ikke strekke til. Det er titusener av foreldre som kapitulerer, full av redsel, full av dårlig samvittighet og fullstendig tappet for energi. Foreldre som venter på en telefon, en melding eller et brev med anmerkninger. Redd for å miste egen status, redd for å bli stemplet som en dårlig forelder og redd for å tørre å legge inn et forsvar. På jobben, Smilende utpå - mens innsiden er i kaos og rot. De fleste er mor og far til en jeger. Så er det vel så at det finnes to typer mennesker, og det har det gjort siden tidenes morgen. Det er bønder og jegere. Bønder kan planlegge og vente. De sår og høster tålmodig og nøye. Jegere på den andre siden, må være i spenn hele tiden, klare til å reagere på farene og handle raskt. De oppfatter den minste lyd og den minste bevegelse. Det er ingenting galt med et barn som født inn til jeger, det er bare at samfunnet er skreddersydd til bønder og ikke til jegere. Man kan ikke sette en jeger i en firkantet bås og be dem om å sitte stille. De er ikke laget for det! Så håper jeg at vi evner å ta vare på jegerånden blant oss. Sett av tid i skolen og i hjemmet til å vise jegeren fram.
Tørre å la samfunnet lære litt av livets glade praktikanter, de hurtige, sansende, viltre og høy sensitive.
Þekkja
