Med bakgrunn i artikkel i Kronstadposten 25.07.24 har undertegnede sett behov for å gi et mer helhetlig bilde av mitt syn på friluftsliv, naturvern og motorferdsel. 

Fra barndommen av har jeg vært opplært til bruk av vår fantastiske Finnmarksnatur som ren rekreasjon, naturopplevelse og høsting. Minnene med bestefar i Eiby på multetur på fjellet og fiske i Eibyelva og Altaelva sitter enda i. Skånsom ferdsel i naturen var alltid viktig. Oppdragelsen fra mine foreldre innebar flittig bruk av naturen, ofte med fokus på helt nødvendig høsting. Det var turer i nærområdene på Aronnes, Transfarelv, Autsi, Eibyfjellan og etter hvert Bæskades, Suolovuopmi og Masi. Grunnlaget ble lagt for varig interesse og lidenskap for friluftsliv til fots, på ski og etter hvert med sykkel. For meg har det vært viktig å videreføre denne tradisjonen for barn og barnebarn, på ski og til fots. Med bosted lengre sør i landet, har de etter hvert i enda større grad forstått hvilket eldorado vi har med alt det som Finnmarksnaturen kan by på.

Den unike Finnmarksnaturen

I voksen alder har jeg fått den glede å undervise i friluftsliv i 40 år på både vg skole, Høgskolen i Finnmark og senere UIT, Norges Arktiske Universitet. Fokus har alltid vært å gi studentene en god innføring i friluftsliv med sporløs ferdsel i kano på elver og vassdrag, vandring på fjellet og skiturer på vidda med overnattinger i telt og snøhule.

Utenom jobben har friluftslivet betydd mye for min egen del, spesielt med å opprettholde høstingstradisjoner med bærsanking og innlandsfiske. De fleste turene er gjennomført med familien eller med gode kompiser med samme holdning til friluftsliv og naturopplevelse, ofte lange turer på ski, med sykkel eller til fots. Tilgjengeligheten til elver, vann og vidde er svært god. Vi kan stoppe ved bilvei overalt i Finnmark og skride rett ut til bærmyra, gode fiskevann og jaktterreng. Du er helt inni indrefileten av Finnmark, og legger du inn 1 til 2 timers gange vil du nå det meste av hva naturen har å by på. Med flere tusen kilometer scooterløyper og ATV-spor gir det i tillegg muligheter å komme til svært avsidesliggende naturområder.

Utviklingen av motorisert ferdsel

Utviklingen innen den motoriserte ferdselen har gått raskt fra 1950-tallet og fram til 2024. På slutten av 1960-tallet var det f.eks bare ca 400 biler i Alta. Spesielt fra år 2000, har snøscootere og ulike ATV-er blitt allemannseie. Finnmark er i en særstilling med antall registrerte kjøretøy pr. innbygger. Alta er på topp i landet med antall snøscootere i forhold til folketallet. I 2020 var det registrert over 5000 snøscootere i Alta og i 2022 nærmere 2000 ATV/UTV. Det betyr at motorferdselsloven må være tydelig regulert slik at folk kan få anledning til å komme seg på fjellet i lovlige løyper og nyte fjell og vidde, og samtidig ivareta naturen for framtidige generasjoner.

Jeg ser med glede på alle som bruker naturen på en skånsom måte, uansett om du bruker beina eller motorisert framkomstmiddel. Jeg forstår de som velger motorisert ferdsel for å få med seg hele familien ut i naturen, og ikke minst komme seg lengre inn på vidda etter lovlige løyper. En må også forstå ungdommenes behov for å komme seg på fjellet med snøscooter, og et turliv med gode venner ved et fiskevann eller i en gompi. Så må en nok også erkjenne at det ikke nødvendigvis alltid er en søken etter naturopplevelser, men heller et behov for å teste ut sin ATV eller snøscooter. Jeg vil likevel oppfordre ungdommen og voksne til å søke ut i naturen med egen muskelkraft. Du finner villmarka nærmest rett utafor stuedøra. Og du behøver ikke dra langt for å plukke bær, fiske eller jakte. Ofte går vi “over bekken etter vann”.

Friluftslivsopplevelser med sekken på ryggen gir betydelig gevinst fysisk og mentalt. Nyere forskning finner ut at fysisk aktivitet og trening i naturen har spesielt god virkning på mental helse. Dessverre kan det se ut som færre bruker naturen til jakt, fiske og bærplukking.

Bolyst er et begrep som ofte blir brukt av de som ønsker mer fri scooterkjøring. Men bolyst gjelder også for de mennesker som ønsker det unike ved å finne stillhet, ro og uberørt natur. Som deltaker i Offroad Finnmark har jeg gjennom 15 år syklet på svært mange etablerte ATV-spor i kommunene Alta, Kautokeino, Karasjok og Porsanger. Med denne bakgrunnen har jeg også kunne følge utviklingen med økende slitasje på naturen. Det er en nokså skremmende utvikling med flere tusen kilometer med steinete og dype ATV-spor. Det gjelder lovlige både løyper for allmennheten og for reindriften. Dette betyr at den lokale forvaltningen må være svært bevisste på hva som kan tillates av barmarkskjøring. Og her er vi da ved sakens kjerne, nemlig ny og revidert forslag til motorferdselslov.

Ny og revidert lov om motorferdsel

Bakgrunnen er følgende: «Å fremme forslag om revidering av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag med sikte på økt lokalt selvstyre og redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven, samtidig som hensyn til natur og friluftsliv blir ivaretatt.» 3. september 2021 ble motorferdselslovutvalget opprettet, og har siden da jobbet fram en innstilling: NOU 2024:10, Innstillingen er avgitt av klima- og miljødepartementet 21.05.2024, med høringsfrist satt til 20. september.

Dette er etter min mening en gjenn- omarbeidet og bra plan for motorferdsel med sikte på varighet over lang tid. Innstillingen legger stor vekt på å bevare natur og miljø, og påpeker at det ikke må bli økende totalbelastning på naturen, selv om vi i dag har fått en svært stor andel terrengkjøretøy. Utvalget har tillit til at kommunen kan gjennomføre lokale tilpasninger innenfor regelverket. Etter min mening kan dette være en vei å gå. Dette sier jeg, selv om jeg vet at flere av mine friluftlivsvenner tviler på at lokal forvaltning er mulig. Et av argumentene er at det er altfor sterke kommersielle krefter blant de lokale politikerne. Et annet er at den faglige kompetansen ikke er på plass i alle kommuner mht å ivareta natur og miljø. Dette synet har jeg stor respekt for. Dersom det skal gis mer lokal forvaltning, må kommunene virkelig være voksen og sitt ansvar bevisst. En kort prøveperiode vil vise om det i praksis tas nok hensyn til å bevare friluftsliv, natur og miljø.

Vi har som nevnt innledningsvis over hele Finnmark i dag svært godt tilrettelagte lovlige løyper slik at en kan komme seg ut på fjell og vidde.

Kommunene kan jobbe enda mer med å få gode parkeringsmuligheter for lettere adkomst til snøscooterløypene. Stikking av løyper må kunne gjøres relativt tidlig, og ikke minst må en få tatt ned alle stikkene etter endt sesong. Dispensasjoner må kunne vurderes i enkeltstående tilfeller, f.eks med mulighet for nyttekjøring til vedhogst, og kjøring til hytte som ligger nært løype for nødvendig vedlikehold eller for mennesker med varig funksjonsnedsettelse. Videre bør det samarbeides over kommunegrensene for å se på en enda bedre tilknytning av eksisterende scooterløyper. Etter min forståelse, gir den nye motorferdselsloven ikke anledning til å utvide barmarkløyper. Lista for å åpne flere ferdselsløyper (gamle traktorløyper og allerede kjørespor) må ligge svært høyt. Eksempelvis ser jeg ikke behov for å utvide dagens gode løypenett på barmark i Alta kommune. Unntaket kan være dispensasjon for kultivering av enkelt fiskevann over en kort periode. Jeg viser til det jeg har redegjort for om et løypenett som gir alle muligheter for høsting og rekreasjon, ikke minst om løypene nyttes i kombinasjon med fysisk bevegelse. Sistnevnte gir ingen naturslitasje i motsetning til motorisert ferdsel.

Holdninger til å ta vare på naturen

Erfaringene mine over mange år ute på vidde og vassdrag viser at de aller fleste holder seg til lovlige løyper og er opptatt av å ta vare på naturen. Jeg har tillit til at de fleste Finnmarkinger fortsatt ønsker å beholde uberørt natur. Likevel oppdager jeg tidvis kjøring utenfor scooterløyper og godkjente ATV-løyper. Overraskelsen har vært stor når jeg har møtt ulovlig kjøring med ATV langt til fjells med bruk av båt og motor for å sette garn. Det samme gjelder ulovlig kjøring til avsidesliggende fjellvann med snøscooter vinterstid. Min erfaring har også vist at naturoppsynet ikke er hyppig til stede. Det er forståelig med de store områdene som skal dekkes. Derfor må det gis økende bevilgninger både fra statlig naturoppsyn og lokalt, for å gjennomføre flere kontroller. Bøtene er pr. i dag relativt høye, men det skremmer ikke alle fra å ta sjansen med ulovlig kjøring.

Forsøpling er en utfordring. På vidda ligger det gamle reingjerder, oljekanner, tomflasker, isopor, plast og annet søppel som både er skjemmende og til skade for fugler og dyr. Jeg har enkelte ganger blitt stilt spørsmål fra studenter sørfra om vi ikke bryr oss om naturen. Vi har en jobb å gjøre med aktivt og bevisst holdningsskapende arbeid. Dette starter allerede med de første turene i nærområdene med foreldrene, og etter hvert i barnehage og skole. Jeg må berømme det jeg ser av flere skoler som legger opp til mye uteaktivitet med barna. Tverrelvdalen skole er også et godt eksempel på hvordan man årlig legger opp til lange skiturer over vidda fra Alta til Karasjok. Det skapes en sterk mestringsfølelse ved å tilbakelegge lange distanser på ski eller til fots. Ungdommene lærer seg å kunne overnatte ute i teltet, lage sine egen mat, og ikke minst kle seg etter fjellets skiftende værforhold. Det gir en sterkere tilknytning til naturen og en søken etter nye turopplevelser. Natur- og friluftslivsorganisasjoner bør komme enda sterkere på banen for å rekruttere ungdom. Jeg må berømme turlagene som gjør en jobb for å rekruttere flere ungdommer med på viddeturer. Jeg har også tro på at politikerne skal få til en forvaltning av natur og miljø som er bærekraftig for nyere generasjoner, og som vi kan være stolte av.

Tor Oskar Thomassen
Pensjonist og friluftslivsentusiast