Finnmark rein og Torleif i melkebilen. Visste du at denne siden gjennom mange år har satt fokus på ulike politiske retningsvalg uten å være ufin eller henge ut enkeltmennesker. Det er bevisst handling fordi jeg skal kunne møte alle som leser med et hevet blikk. Det er prinsipper og en lei denne siden alltid har med seg. Jeg har ikke behov for å såre noen eller krenke for å kunne mene. Når jeg gjennom de siste dagene har lagt ut mitt syn på fiskeri, matberedskap og landbrukspolitikken er det ikke Geir Pollestad eller Marianne Sivertsen Næss som ruver øverst i tankerekkene. Marianne kjenner jeg og tekster ofte. Hun er ingen svak kvinne. Hun er både lyttende og ikke minst inkluderende. Etter mitt syn svært mye av det det norske samfunn trenger. Ja, det er også lov å gi ros. Det er altså systemene som har utviklet et etter min mening snevert samfunnsyn.
Bykjernepolitikken står og har stått såpass mye i fokus at det av og til føles som både fisk, kjøtt og ost fødes inne i butikkhyllene. Det er dette samfunnsynet jeg håper å være med å endre. Vi burde altså ha lært nye noter gjennom pandemien, gjennom krigene som herjer og det faktum at klimaet endrer seg. Ingen har råd til ren urbanpolitikk når vi som samlet samfunn faktisk aldri før har hatt behov for sterke og robuste distrikt. Distrikt med et veinett som ikke kollapser på vinteren, transportårer som ikke tåler regn eller havner som ikke er utbygd til nye knallharde værsystem. Det er etter mitt syn farlig å tro at elektrifisering og utslippskutt løser morgendagens dilemma. Jeg vil se Norge bygges for det som møter oss. Ikke en jålepolitisk tilnærming med en tidshorisont som stadig setter seg selv nye tidsfrister. For femti år siden tålte samfunnet å vente. Bebyggelsen tålte vær og strømbrudd. Det gjør ikke dagens samfunn. Husene bygd i høydene, lagrene er byget i bakkeplan, det er asfalt istedenfor pukk og grus, betalingssystemene trenger strøm og matlagrene i hjemmene er svake. Om Støre regjeringen virkelig tror på klimaendringene og nye vær bilder. Jeg skal klare å nøste opp flere hundre infrastrukturelle akuttiltak som det norske samfunnet trenger.
Kall de gjerne grønne.
