Noen å kunne prate med. Noe av det rareste med å bli syk er den tiltakende mangelen på sosiale ferdigheter.
Man blir ensom i lag med mennesker og trygg når man er alene. Kreftene til å være den man engang var er ikke lengre tilstede og etter hvert kutter folk deg ut. Jeg tenker ofte at mennesker man ofte omgikk før som kutter deg ut allikevel ikke er noe å samle på. Allikevel er det lett å forstå. Det er altså ikke slik at man ikke vil være med på sosiale arenaer, men energinivået er rett og slett ikke tilstede. Jeg tror snille nettsamfunn er veien til lindring. Arenaer der man kan være hjemme og føle seg til sammen. Man kan melde seg inn når man har krefter og logge seg ut når batteriet er flatt. Grunnen til at jeg ofte beskriver ensomheten er fordi jeg selv kjenner den og jeg vet at svært mange har det likedan. Selv om man har familie og nære venner vil ensomheten på grunn av mangel på sosiale ferdigheter bite seg fast. Det må kunne skrives på omtrent denne måten. Ofte gruer jeg meg til å delta på ulike arrangementer eller sosiale lag. Jeg vet jeg vil slite med å være tilstede og jeg vil så tidlig hjem at det blir pinlig. Jeg tror at det å akseptere ensomheten og kunne fortelle at ferdighetene ikke lengre er tilstede må kunne deles. Man må kunne si ting som de er. Det er så viktig å ha noen å kunne prate med. Þekkja
