I snart fem år har jeg prøvd å selge inn et alternativt klima og miljøspor. Innsalget følger naturens egne lover og det faktum at vi driver rovdrift på moder jord.
Det er i for seg få motstemmer til denne sidens tenkning, bortsett fra at det skotter på viljen til å begrense utvalgene og dermed terminere distansene. Selvfølgelig forstår også jeg at en utvalgsresignasjon vil spenne ben på store deler av det private næringsliv og dermed skape konkurser, folk som mister jobbene sine og en helt ny global og innenlands økonomisk hverdag. Men, på den andre siden. Det kan ikke være pengene det står på. Fordi, fra mitt vindu ser jeg en grønn økonomisk bølge der omtrent rubbel og bit som kan kalle seg grønne produkter får penger kastet etter seg. Alt fra energi som skal få konsumet til å flytte på seg, nye matprodukter som skal bidra til utslippskutt og hjelpemidler som skal bidra til å la mennesket sitte i ro, mens batteriene gjør jobben. Hele den menneskelige behovspyramiden er satt på hodet, mens vi graver dypere i jorda for å rettferdiggjøre fraværet av vår egen eksistens. En tragisk observasjon i denne debatten er at vi som mennesker nå har akseptert de økonomiske kraftsstrukturene,- og bruker tiden på å diskutere hvilke energiformer som en minst ødeleggende - istedenfor å ta et oppgjør med tilgangsbehovene. Vi aksepterer med andre ord fyllingsgraden, mens vi arbeider desperat for å vedlikeholde lekkasjene.
Jeg etterlyser med andre ord en større modenhet i den offentlige debatten.
Ordskiftet må snart ta inn over seg behovet for ansikt til ansikt tjenester og at en tilbakeføring av sårt tiltrengt humankapital også vil bidra til å redde naturmangfold, klima og miljø. Det kan umulig være feil. Þekkja
