Min mor og bestemor ble heldigvis gammel før meg! Disse to fantastisk dyktig og arbeidsomme mentorene i mitt liv, framsto som evigvarende» og ustoppelige. Fra erfaringsbanken til de to ungdommelige «fossilene» kunne jeg til enhver tid «låne» av deres livserfaring i påventa av egen opparbeidsklokskap!

Generasjonskløften var fraværene, og våre altomfattende samtaler var grenseløse. De virket evigvarende, men før eller siden innhenter alderdommen oss alle. Noen blir snus fornuftig og gammelmodig allerede i barneskolen, mens andre beholder sitt ungdommelig sinnelag langt inn i alderdommen.Både min mor og bestemor var av kategorien «langtids unge». Det har gitt meg en enklere reise inn i alderdommens overraskende utfordringer. For de fleste av oss kommer alderdommen snikende!

Vi fortrenger alle varsel og signaler til plutselig, og uventet, må innse at vi er blitt en del av «eldrebølgen». En ustoppelige, tsunamibølge, med stødig kurs mot evigheten! Vi tror oppriktig at det bare er de andre som blir eldre, krokrygget og rynket! Vår kne-svikt er av typen «forbigående», og speilet vårt lyver! Vi nekter å akseptere virkeligheten, fordi vi vet at det er en prøvelse å bli gammel i dagens samfunn. Vi aksepterer at vår livserfaring og kunnskap ikke har noen verdi i samfunnet vårt, og ikke er til nytte i vårt hverdagsliv!                                        

Samfunnsutviklingen har satt oss på sidelinjen og gjort oss avhengig av barn, barnebarn, og andre data kyndige veiledere slik at vi får betalt regninger og utført tjenestene som er gjort så enkel og tilgjengelig at det er umulig å gjøre med våre tekniske kunnskaper og manglende tålmodighet.

Barn og barnebarn og vennligsinnede naboer sørger for at strømmings- og nettbaserte duppeditter kan opprette kontakt med underholdnings og informasjons kanaler og nødvendige servicekontor, der umenneskelige telefonsvarere, uten snev av medfølelse, meddeler deg at du har ringt for tidlig eller for sent, eller på feil dag.

Dersom du fortsatt vil kaste bort deres dyrebare arbeidstid må du ringe mellom kl. 10:00 og kl. 14:00 på bestemte dager. Da vil du kanskje få kontakt dersom det ikke er ferie, bevegelige helligdager, interne studiedager eller sykefravær. Dersom du ringer på riktig dag, og innenfor fastsatte klokkeslett, forteller den «ufølsomme» at de har lunsj pause, så du må ringe senere. Dersom alt klaffer, svarer robotstemmen, og informerer deg om kortnumrene til alle de avdelingene som du ikke har behov for å snakke med.

Du får informasjon om at de for tiden har stor trafikk, men at du stadig rykker fram i den endeløse køen av neglebitende kunder som ser at klokken ubønnhørlig nærmer seg det tidspunktet hvor de slutter å motta nye telefoner! Vi savner serviceinnstilte samfunnsinstitusjoner som tidligere gav oss informasjon, forklaringer, hyggelig smil, og en gode samtale om vær og vind, og tilgang til oppdatert bygde sladder. En tid da tjenesteytere hadde tid til å gjøre den jobben de var ansatt for å gjøre.

Akk ja! Vi som enda bor i egne hjem, og kan bevege oss i kjente og kjære omgivelser, omgitt av de kjære tingene vi er glade i. Ting som vekker minner og assosiasjoner fra tiden da i levde i nå tid, og ikke i fortid ,som så mange av oss gjør i dag. 

Frihet er viktig for alle! I våre hjem har vi  fortsatt friheten til å spise, tisse og legge oss når vi vil! Vi sover så lenge vi vil, hjemmehjelpene utrydder selskaps - erstattende hybelkaniner og skjeggkre, og dersom lykken er med oss, finner vi knappen som gjør det mulig å svare på innkomne samtaler, der vi som oftest bli konfrontert med innpåslitne og sleipe selgere som gjør oss oppmerksom på alle livsviktige medisiner og utsyr som vi ikke var klar over at vi  kunne leve foruten. 

Direkte taster på telefonen er en fantastisk oppfinnelse som setter oss i forbindelse med mange hyggelige mennesker som vi egentlig ikke hadde tenkt å ringe til. Noen ganger treffer våre skjelvende fingre den riktige knappen som oppretter kontakt med venner og familie. Like spennende hver gang. 

Når vi har bursdag er det spennende å se om noen husker at vi er født, og om de er klar over at vi fortsatt lever, og setter pris på å ikke være glemt og arkivert som utgått på dato. 

Muskelkramper, gikt, og varierte revmatiske lidelser minner oss om at vi enda er i live og fortsatt har følelse. Lindring av disse, er de eneste lengslene og behovene som fortsatt river og sliter i oss! 

Før var det ferier, barna, reiser, yrkes karriere, politikk og økonomisk trygghet som var viktigst for oss. Nå er det stabil avføring og tidsriktig skifte av inkontinent utstyr som er viktigst! 

Det sies at enhver alder har sin sjarm, så nå sitter jeg, som så mange andre og funderer på hva fanden som er sjarmen med alderdommen. Dersom man har helse til å leve så lenge at man får plass på sykehjem vil kanskje den saliggjørende og velsignede alderdoms følelsen blomstre!

Bjørn S. Odden