«Vi har kommet til den røde linjen. Dersom vi ikke gjør gjennomgripende tiltak, vil organisasjonen kunne bryte sammen», er den skremmende erkjennelsen fra direktør Ole Hope, etter den siste dramatiske virksomhetsrapporten til Finnmarkssykehuset HF. Et helseforetak på full fart utfor stupet. Beklager, Hope – dette er gammelt nytt. En varslet katastrofe. Dette har det vært advart mot i flere tiår allerede. Sånn måtte det jo gå, når sentrale politikere – både i fylkeslagene i Finnmark og i moderpartiene deres sentralt – sammen med Finnmarkssykehusets skiftende styrer og administrative ledelse konsekvent har nektet å ta virkeligheten innover seg, ved å ignorere og motarbeide alle krav om en uavhengig, kunnskapsbasert og helhetlig konsekvensutredning av sykehusstrukturen i Finnmark. Og utrolig nok; med stilltiende aksept også fra ledelsen i Helse Nord. En innbitt motstand mot oppdatert kunnskap, med et formål så absurd at det nesten er vanskelig å ta innover seg; nemlig å opprettholde en for lengst utdatert, dysfunksjonell og kostnadskrevende struktur fra 1950-tallet. Fakta om demografi og endret bosettingsmønster i fylket vårt de siste femti år måtte man for enhver pris – bokstavelig talt – unngå å få dokumentert. Dessverre lyktes de. De «vant» desinformasjonskampen. Og skapte et konkursbo. Men hvor er de nå, disse som helt åpenbart bærer hovedansvaret, når en total økonomisk kollaps nå truer helsetilbudet i HELE Finnmark…? Jeg har i gjentatte leserinnlegg flere ganger de siste årene forsøkt å spørre navngitte politikere i disse partiene – som ellers i enhver sammenheng ynder å fremstå som ansvarlige og kunnskapsbaserte – hva begrunnelsen for denne vanvittige motstanden mot en mest mulig opplyst debatt kan være. Det har imidlertid vært som å snakke til veggen. Ingen – hverken i Høyre, Arbeiderpartiet eller SV – har noensinne vist den ringeste interesse for å svare. De som tidligere var ivrige talsmenn og -kvinner for at nye utredninger, medisinskfaglige innspill og konsekvensanalyser ikke (!) var nødvendige når fremtidens helsetilbud i Finnmark skulle bygges, hører vi ingenting fra lenger. Ikke et pip. Forståelig nok, når vi nå ser det katastrofale resultatet av denne fullstendig ødeleggende kunnskapsvegringen. For hva skulle de i så fall si…? At det var helt nødvendig for dem å hindre at relevant informasjon kom frem, fordi det da måtte ha ført til omfattende endringer i en for lengst utdatert og kostnadskrevende struktur fra 1950-tallet? Det forstår jo alle. Etter hvert har man jo lært seg at minst like viktig som å høre hva politikerne sier, er det å merke seg hva de ikke ønsker å snakke om. Og sjelden har vel begrepet talende taushet passet bedre. Nå er de fullstendig borte fra nyhetsbildet og diskusjonen om den katastrofale økonomiske situasjonen i Finnmarkssykehuset. Tausheten er total. Et klassisk og pinlig eksempel på politisk ansvarsfraskrivelse.
Magnar Leinan
