I mediene kan vi lese og høre om pårørende som er bekymret for maten de eldre får servert på sykehjem, om kommuner som får kritikk for sin praktisering av offentlighetsloven, og om kommunalt ansatte som er siktet for grov økonomisk utroskap. For noen år siden kunne man lese om et kommunalt stupetårn til besvær – et mageplask til 30 millioner, der budsjettet sprakk med 2000 prosent. 

Jeg kunne ramset opp mange slike oppslag. For det går nesten ikke en dag uten at man inviteres til å lese eller høre overskrifter om svikt, eller påstander om svikt, i kommuner.

Til tider hører vi også nyhetsoppslag om kommunale kontrollutvalg, som vil gjennomføre undersøkelser – gransking - for å avdekke om det har skjedd noe ulovlig eller kritikkverdig i en konkret sak, eller på et mer generelt grunnlag – sin kommune. Men, hvem er disse kontrollutvalgene – gjør de noen nytte for seg? 

Vel – la oss starte med noe som kanskje er mer kjent. Stortinget har sin Kontroll- og konstitusjonskomite, samt Riksrevisjonen, som sammen kontrollerer og reviderer statens forvaltning og virksomhet. 

På nesten tilnærmet samme måte har alle kommuner hvert sitt kontrollutvalg, valgt av kommunestyret, som kontrollerer kommunens virksomhet – herunder kommunale foretak og selskap. 

Etter et kommunevalg kommer nyvalgte kommunestyret sammen til konstituerende møter, for å velge ordfører, varaordfører, formannskap og andre folkevalgte utvalg. Da velger kommunestyrene også sitt kontrollutvalg. 

Trenger vi slike kontrollutvalg spør du kanskje? Vel, de kommunale kontrollutvalgene har som oppgave å avdekke og forebygge nettopp slike saker som jeg trakk fram innledningsvis.  

Kontrollutvalgene er kommunestyrenes viktigste organ for kontroll av kommunens virksomhet. I prinsippet kan kontrollutvalgene undersøke det meste som kommuner holder på med, herunder om kommuner er gode på kvalitet, regeletterlevelse, effektivitet, produktivitet, eller økonomistyring, for å nevne noe.

Kontrollutvalgene fungerer som termometer, - de måler om kommunen har feber - er friske eller syke. De prøver også å finne årsaken(e) til sykdommene. De kartlegger tjenesterelaterte, forvaltningsmessige og økonomiske symptomer, og søker noen ganger å finne den rette «diagnose» for den kommunale «pasienten». Noen ganger finner kontrollutvalgene også grunn til å foreslå behandlingsmetode(r), som kan bidra til «friskmelding». 

Kontrollutvalgene er derfor lokaldemokratiets vaktbikkje, - det vil si innbyggerne og de folkevalgte sitt eget kontrollorgan – i kommuner.

Kontrollutvalgene ble i nåværende form født i og med kommuneloven fra 1992. Lovgiver uttalte da at kontrollutvalgets oppgaver ligger i dets funksjon som tilsyns- og kontrollorgan i kommuner, herunder å kontrollere om saksforberedelse og beslutningsprosesser i de politiske organer og administrasjonen garanterer oppfyllelse av faglige krav og ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn.

Lovgiver har senere presisert utvalgets oppgaver. I gjeldende kommunelov framgår det at kontrollutvalget skal påse at kommunens regnskaper blir revidert på en betryggende måte, påse at det føres kontroll med at den økonomiske forvaltningen foregår i samsvar med gjeldende bestemmelser og vedtak, påse at det utføres forvaltningsrevisjon av kommunens virksomhet, og av selskaper kommunen har eierinteresser i, samt påse at det føres kontroll med forvaltningen av kommunens eierinteresser i selskaper mv.

På denne måte skal kontrollutvalgene bidra med sin skjerv til at kommuner lever opp til formål i kommuneloven, - ved blant annet å bidra til å legge til rette for tjenester til beste for innbyggerne, samt bidra til at kommuner er effektive, tillitsskapende og bærekraftige.

Verktøykassen til kontrollutvalgene er rikholdig. Det er lovfestet at kontrollutvalget skal ha et eget sekretariat. Videre skal kontrollutvalget ha revisor(er) for gjennomføring av lovpålagt revisjon og kontroll. Kontrollutvalget kan også benytte andre oppdragstakere til ulike typer undersøkelser, som for eksempel granskninger. Resultatene av sitt arbeid skal utvalget som hovedregel rapportere til kommunestyret. 

Treffsikkerheten i kontrollutvalgenes arbeid beror dels på de ressurser som de har til rådighet, dels på kontrollutvalgenes eget aktivitetsnivå, og dels på om sekretariat, revisor og andre oppdragstakere faktisk leverer resultatene av sitt arbeide til kontrollutvalget i tråd med lovkrav, avtaler og betaling.

Kontrollutvalgene har utvidet innsynsrett i kommunene, uten hinder av taushetsplikt. De har også en utvidet innsynsrett i diverse selskaper etc. som kommunen er eier i. 

Hovedregelen er at kontrollutvalgenes møter går for åpne dører, dette i tråd med prinsippet om møteoffentlighet. Den klare hovedregel er også at kontrollutvalgenes dokumenter er offentlige, dette i tråd med prinsippet om dokumentoffentlighet.

Det finnes også begrensninger i hva kontrollutvalgene kan gjøre. Kontrollutvalgene kan for eksempel ikke overprøve politiske prioriteringer som er foretatt av kommunens organer. Omkamper og partipolitikk hører med andre ord ikke hjemme i kontrollutvalget. Kontrollutvalgene er heller ikke et organ for klagesaksbehandling i enkeltsaker. 

Kontrollutvalgene skal utøve kontroll, men de skal også være støttespillere, som bidrar til læring og forbedring i kommunene. De skal forebygge svikt i kommunene, men de skal også avdekke slike. 

Med tilstrekkelige ressurser, og sammen med sitt sekretariat, kommunens folkevalgte organer, administrasjon og revisor, samt innbyggere, skal kontrollutvalgene bidra til velfungerende kommuner.

På denne måten unngår man kanskje at sykehjemmet serverer bestemor uappetittlig mat, at gutten blir mobbet på skolen, eller at en ansatt svindler kommunen for penger. Ved hjelp av kontrollutvalgene forebygger man kommunale «mageplask». Kontrollutvalgene skal bidra til tillit – innbyggernes tillit til kommuner – din tillit til din kommune.

 

Tom Øyvind Heitmann

styremedlem i Forum for kontroll og tilsyn (FKT)