Lovbrudd i køsystem

Det finnes en plass mellom 50 000 og 80 000 samer i Norge. Det vil si mennesker som kan la seg definere etter urfolksretten og ha rettigheter nedfelt i ulike konvensjoner, erklæringer og i enkeltbestemmelser i generelle menneskerettsinstrumenter.

Selv om nomadisk tamreindrift er den mest kjente tradisjonelle kulturen, finnes det fremdeles kulturelle særpreg og levemåter som fjord- og kystfiske, sanking av fisk i elver og ferskvann, høsting av bær, og kombinasjonsdrift gjennom småskala landbruk og fiske. Salg av håndverk, ofte basert på naturressurser, er også viktig å trekke inn. Det samme kan man si om kunst, sang og musikk.

Helt sentralt i urfolksretten er menneskerettsvernet som skal beskytte samene til å kunne være den de er. Tradisjoner som er gjeldende eller revitalisert etter fornorskningsperioden er med andre ord i dag lovbeskyttet. Her hjemme i Finnmark er Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Tana og Nesseby nordsamiske kjerneområder. Det vil si at svært mange av kommunenes innbyggere har samisk opphav. Jeg er en av dem, selv om jeg også bærer med meg det kvenske, det norske og det kildinsamiske.

For å finne ut hvilke kulturelle næringer og tradisjoner som er beskyttet av menneskerettsinstrumentene, må både den lovgivende og dømmende makt ha tilstrekkelig forståelse for urfolkhistorien. Det holder altså ikke å bare peke på tamreindriften. Her finnes det langt flere tradisjoner som oppfyller rettighetsprinsippene.

Fiske inne i fjordene og ute ved kysten er en klar rett. Det samme gjelder bruk av naturen til sanking av mat og materialer til å utøve kunst. Nye industriformer kan ikke fortrenge områder, for eksempel til vindkraftproduksjon, uten å se hele bildet. Det er neppe enkelt å tilby nye ferskvann, fjordarmer eller bærmarker til urfolk som får nærområdene sine ødelagt.

Konsultasjonspraksisen til myndighetene kan altså ikke brukes hvis det aller meste, foruten tamreindrift, ikke kommer med i rettsvernsdebattene. Da oppstår forskjellsbehandling og selektering. Slik jeg ser det, er det langt flere som bør kunne si sitt om blant annet Skarvberget vindindustriområde. Kartleggingen av både den subarktiske naturen og påkjenningsfaktorene er ikke allment kjent, og det er heller ikke konsultert «øvrige» urfolksretter.

Jeg mener lovbruddene nå er så mange, og historien er i ferd med å bli så vond at norske myndigheter er nødt til å dra i håndbrekket. Saken er i ferd med å både selektere, utvikle intern stridighet, og ikke minst kategorisere gruppenivåer internt i urfolksrett og definisjonspraksis. Dette er ikke særlig bra.

Þekkja