Det er med sterk bekymring vi leser avisene om dagen. Lokalpolitikerne krangler om den lokale økonomien, og det går knapt en dag uten at vi leser om nye foreslåtte kutt. Det har rett og slett blitt litt dårlig stemning i byen grunnet kommuneøkonomien. Og verre skal det antagelig bli.

Vi har ennå ikke sett de endelige kuttforslagene fra administrasjonen, og det er sannsynligvis ikke mye politikerne kan omrokere for at ikke utsatte tilbud skal miste livsgrunnlaget sitt.

Noen sier at dersom kommunen kutter i tilbud, så er de en slags Hope-fanklubb som logrer etter styret, og direktøren, i Finnmarkssykehuset.

Noen lokalpolitikere sier de har berget skolestrukturen, og mellom linjene, kommuneøkonomien, og at posisjonen ikke tar ansvar. Posisjonen svarer med å spørre om hvor opposisjonen skal finne penger til ny skole.

Alle disse påstandene og beskyldningene bunner ut i kommuneøkonomien. Og hvem har ansvaret her?

Hvis vi går tilbake til 2020 så ble verden rammet av en pandemi. Norge svarte med å stenge ned næringsliv, og samtidig trykke opp en masse penger som de deretter lånte ut til bedriftene de hadde stengt ned. Samtidig ble renta satt i null. Vi fikk en eksplosjon i forbruk uten at det lå noe verdiskapning bak dette. Deretter fulgte det en global inflasjon, og prisene steg på mange produkter.

Norges bank svarte på prisstigningen med å sette opp renten. Hurtig. Renteøkning kan være hjelpsomt i en overopphetet økonomi fordi det skaper kontraksjon. Pengemengden minker.

Staten svarer på den andre siden med å sette opp skatter drastisk. Grunnrenteskatt, utbytteskatt og formueskatt skulle fikse så mye. Det førte dessverre kun til skatteflukt og inntektene uteble. Dette har også rammet kommunene.

De har også de siste årene kjørt med ekspansive statsbudsjetter for å demme opp for den økonomiske effekten som uteblir på grunn av renteøkningene.

Da blir det heller ingen kontraksjon i økonomien. Staten erstatter de kronene rentenivået tar fra oss.

I tillegg kommer kronekursen, men det er et helt annet kapittel.

Saken er den at vi har den største krisen i kommuneøkonomien siden 80-tallet, og alle kommuner rammes samtidig.

Det kan ikke være sånn at samtlige lokalpolitikere i så mange kommuner, for ikke å glemme kommuneadministrasjoner, har mistet styringen samtidig.

Den økonomiske situasjonen i kommune-Norge er et resultat av de siste 4 års politiske beslutninger tatt i Oslo! Ikke i Stavanger. Ikke i Alta. Ikke i Karasjok. Ikke i noen kommuner som sliter.

Det finnes ingen som kunne forutse at vi skulle få en prisøkning på over 30%, en rentekurs på 4,5%, vanvittige lønnsoppgjør og en diesel- og bensinpris som har økt med 50% på et par år.

Kommunen må betale lønn. Kommunen må kjøpe materiell. Kommunen må handle varer og tjenester. Alt har blitt dyrer. Har det fulgt penger med til kommunene som veier opp for dette? Neppe.

I stedet for å krangle om hvem som har skylden for hva, så er det faktisk bedre at et samlet politisk miljø peker fingeren dit den hører hjemme. På stortinget.

Spørsmålet er ikke hva kommunene kan gjøre for å spare penger. Spørsmålet er hva regjering og storting kan gjøre for å berge et hav av tjenester som nå vil forsvinne.

Hvordan vil folks skattevilje påvirkes av så mange kutt? Vil folk føle at de får valuta for pengene de betaler i skatt når hele kommunekrisen kunne vært løst ved for eksempel å ikke elektrifisere norsk sokkel, men heller bruke pengene på folk der de bor?

Det vi trenger er en kursendring i norsk politikk. Vi må bort i fra dyr symbolpolitikk som ødelegger økonomien vår. Vi trenger politikere som ønsker å prioritere de fornuftige tingene, og ikke alt det andre. Dette må vi vise ved å stemme annerledes i alle valg, og til stortingsvalget så håper vi at du vil velge Industri- og Næringspartiet.

Vi vil endre kursen.

Styret, Alta INP