Det hender jeg lurer på, hvordan den norske kirken er beredt for tiden som kommer.
Når jeg startet som helse- og omsorgssjef i Porsanger i 2006 var vel budsjettet på snaut 50 millioner. I dag er det samme helse- og omsorgsbudsjettet på vel 120 millioner. Veksten i budsjettene skyldes selvfølgelig lønns og prisvekst, men også en stor økning i tjenesteproduksjon. Den demografiske endringen i befolkningen og en nyere samfunnsplan der pårørende i mindre grad skal ta del i omsorgstjenestene gjør at langt flere eldre trenger bistand fra det offentlige. Økningen i antallet eldre der særlig den barnerike etterkrigsgenerasjonen nå er i sent 70 eller i tidlig 80 årene fyller opp landets helseinstitusjoner. Toppen er ikke nådd. Tjenestegrafene vil fortsette å stige frem mot 2040. Det er sannsynlig at omtrent 50% av de kommunale budsjettetene vil bestå av midler til pleie og omsorg i tiårene som nå ligger foran oss. Paradoksene er mange, men i dag skal jeg sette fokus på den norske kirken. I 2006, altså referanseåret hadde Porsanger menighet, eller Porsangerkirkene om du vil – 5,2 årsverk. I dag har den samme menigheten 3,7. Kirken har elendig økonomi og må leve på forskudd av driftstilskuddet over halve året. Dette skjer altså i en tid der antall begravelser har økt med det dobbelte fra tidlig 2000 tallet og frem til i dag.
Kirkene i Norge har altså blitt totalt glemt i en tid der den demografiske endring skylder over samfunnet. På samme måte som helse- og omsorgstjenestene øker i omfang – øker også mengden med arbeid for kirkene våre. Det ser ut til å ha gått samfunnet hus forbi. Alt fra prestegjerninger, til gravearbeid, øvrige kirkelige tjenester og planlegging av nye lunder. I samme tid skal kirken fortsette trosopplæringen, konfirmasjoner, bryllup og ha åpne tider ved kriser og andre sammenkomster. Det sier seg selv at den norske kirken opplever å være i krysspress, mellom dårlig kommuneøkonomi, strekt redusert bemanning og økt tjenesteomfang med plass til å ta vare på dem som reiser videre. Tiden frem mot 2040 vil fort kunne bli svært vanskelig for landets menigheter fordi den norske kirken rett og slett er glemt i planleggingen av stor nasjonal demografisk endring. Har vi ikke lengre råd til en verdig slutt? Slik bør det i så fall ikke være.
