En stolt mamma Oddbjørg Hætta Sara sammen med Niillas-Heaika. Foto: Privat

Generasjonsskifte i flokken til Šuorbmu-Nils: Overlater driftsenheten til sønnen Niillas-Heaika Sara

Nils Sara, også kjent som Šuorbmu-Nils i våre spalter, har de siste årene drevet reiselivsbedriften Šuorbmu i tillegg til å drifte reinflokken. Men nå planlegger han å trappe ned reindrifta, og satse mer på turisme. Derfor er tiden moden for at sønnen Niillas-Heaika overtar driftsenheten.


Niillas-Heaika i sitt rette element, sammen med reinflokken på vinterbeite. Foto: Privat

Niillas-Heaika har blitt 16 år, og planen er at han om to år skal ta over flokken etter sin pappa, Šuorbmu-Nils. Det gleder Heaika seg stort til. For han er det å jobbe med rein selve livet, og han ønsker å flytte med flokken i sporene til sine forfedre gjennom fem-seks generasjon- er. Og kanskje lengere tilbake i tid. Da fra vinterbeita på Šuorbmu, sør for indre riksvei, og til Sørøya på sommeren.

– Når man holder på med reindrift er det ikke så viktig hva klokka er, og det er heller ikke viktig hvilken dag det har blitt. Om klokka er ti eller tolv, eller om det er mandag eller tirsdag er det helt greit. Det som er viktig er at man tar vare på reinflokken, forklarer Niillas-Heaika.

Besøk av blogger

Da Heaika ble intervjuet av reiselivsbloggeren Ewa zu Beck tidligere i vinter fikk han spørsmål om han visste hvilken dag det var. Til det svarte Heaika at han ikke var helt sikker på det.

– Det er mandag, svarte bloggeren.

– Helt greit, svarte Heaika og når han fikk spørsmål om hvorfor han ikke var på skolen svarte han følgende: «Det er reinen som tar meg hit. Jeg har fri fra skolen for å jobbe med reinflokken, og ta vare på den».

Artikkelen fortsetter under videoen.

Se videoen som er produsert av reiselivsbloggeren Ewa zu Beck og lastet opp på hennes Youtube-kanal her.

Heaika forklarer at det er dette han vil gjøre, og det har han alltid vært bevist på.

– Da jeg sluttet med bleier begynte jeg å følge pappa på fjellet. Det har alltid vært slik, og det er dette jeg brenner for.

– Jeg har aldri bestemt meg for at det var reineier jeg skulle bli, men det har bare vært naturlig at slik skulle det bli. Jeg er den eldste gutten i en søskenflokk på fem, har to eldre søstre, en søster som er yngre enn meg samt en lillebror. Tradisjon er at det er den yngste sønnen som skal overta driftsenheten til faren, men lillebror har ennå ikke den samme interessen som meg. Men om det skulle skje vil han overta siidaandelen etter hvert, eller at vi kan bruke den i lag. I reindrifta er man avhengig av hverandre og det er en familiebasert næring.

– Hva har du behov for når du skal drive med rein?
– Et samisk ordtak sier at man har behov for tre ting. Det er kniv, lasso og kikkert. Men det var før i tiden, og litt enkelt sagt. Man bør også ha snescooter, en god hund og en ATV slik det er i dag.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Med lasso gjøres jobben. Foto: Privat

Den fødte reindriftsutøver

Heaika er altså den fødte reindriftsutøver og er ikke typen som ønsker seg en «ni til fire» jobb. Han mener at et liv på fjellet sammen med reinflokken er det som passer han best.

– Jeg er ikke typen som vil jobbe etter en tidsplan inne på et kontor. På fjellet er det ikke slike dager, og dagene er forskjellig. Det kan ikke sammenlignes med annen jobb, forklarer Niillas-Heaika.

Som leserne skjønner er det å være med reinflokken det som trigger Heaika, og det har han også lovet pappa Šuorbmu-Nils, at det er der han skal fortsette å være, samtidig som faren skal drive med turister.

Egen driftsenhet

Om to år når Heaika blir 18 år og får egen driftsenhet, vil han fortsette med det han har lært av sin pappa, men i egen regi. Selv om han vet hva han går til, er han spent. Men han liker det også.

– Reinflokken påvirkes av naturen. Det kan være rolig den ene dagen, og neste dag kan det være annerledes. Det er det som gjør livet som reindriftsutøver interessant.

– I mørke vintermåneder, med kulde og snefokk, kan det noen ganger være utfordrende å drive med rein. Men jeg liker det også. Det viktigste for meg er at rein har det bra, og er i godt hold selv når det er krise på vidda. Samtidig er det slik at det hadde vært bedre om reinflokken fant beite sjøl, men med så dårlige vintere som vi har hatt de siste årene har det vært nesten umulig.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Livet som reineier passer perfekt for meg, sier Niillas-Heaika. Foto: Privat.

Lange transportetapper

Šuorbmu, der Sara-familien holder til om vinteren, ligger 3,6 mil sør for Šuoššjavri. Der startet de å fôre reinflokken denne vinteren, og den siste fôrsekken ble gitt til dyrene nord for Biggas. Deretter klarte flokken seg selv, og fant mat på vidda. Nå er flokken framme på sommerbeita på Sørøya.

– Flyttinga gikk greit, og vi var ikke plaget av rovdyr. Men akkurat det vil nok endre seg på Sørøya. Nå starter kalvinga og det er vanskelig å hindre at ørna tar kalver når flokken blir spredd over hele øya, forklarer Niillas-Heaika.

Kjenner igjen egne rein

Heaika kjenner igjen alle rein som tilhører hans familie. Når han overtar sin fars driftsenhet vil det være en reinflokk med flere reinmerker, inklusiv Heaikas eget reinmerke.

– Et reinmerke har man så lenge man lever, og etter den tid kan det overtas av eksempelvis et barnebarn. Min flokk vil gradvis bli større når simlene kalver, og kanskje får jeg noen reinkalver av min far fordi jeg gjeter hele flokken i min driftsenhet, deriblant min fars rein.

– Brukes hundene mindre nå til dags?
– Bestemor brukte å fortelle at når reineierne flyttet til fots med reinflokken brukte dem alltid to hunder, og at en god hund gjorde jobben til tre mennesker. Mens den ene hunden gikk veldig nært reingjeteren, gikk den andre hunden veldig stort og samlet flokken. I dag har de fleste hund, men den er mest brukt til å bjeffe fra scooteren, avslutter Niillas-Heaika.

Niillas-Heaika trives på fjellet som reineier. Foto: Privat.

 

 

Debatt