Det er mye snakk om EUs fornybardirektiv for tiden, og ikke alt som sies er sant. En av usannhetene som har fått mye oppmerksomhet er at direktivet vil redusere kommunenes rett til å si nei til vindkraft.

Etter vår vurdering er denne påstanden feil. Før NVE kan fatte konsesjonsvedtak om bygging av et nytt vindkraftverk, må kommunen si ja til slik utbygging gjennom en planavklaring etter plan- og bygningsloven. 

Slik vil det fortsatt være selv om Norge innfører fornybardirektivet. Norske kommuner vil fremdeles ha full adgang til å beslutte at vindkraftverk ikke skal etableres egen kommune.

Fornybardirektivet er allerede gjeldende i Sverige, og svenske kommuner har fremdeles en vetorett over hvorvidt det skal bygges ut vindkraft i egen kommune. Slik vil det også bli i Norge hvis vi innfører fornybardirektivet.  

Det er norske politikere og myndigheter som bestemmer hvor i landet ny kraftproduksjon skal bygges, og hva slags type kraftproduksjon det skal være. En norsk innføring av fornybardirektivet vil ikke endre dette. Det er fordi fornybardirektivet er, som navnet sier, et direktiv. Det betyr at det er nasjonalt handlingsrom i hvordan reglene innføres i norsk rett.

En innføring av fornybardirektivet vil dessuten være bra for Norge fordi det vil gjøre oss i bedre stand til å nå klimamålene våre. Siden 1990 har Norges klimagassutslipp blitt redusert med 9 prosent. Skal vi nå målet om 55 prosent utslippskutt innen 2030 må vi bygge ut mer fornybar energi. Fornybardirektivet vil hjelpe oss med dette.

Det vil direktivet gjøre ved å innføre tidsfrister for hvor lang tid NVE kan bruke på å saksbehandle søknader om ny kraftutbygging.

For tiden bygges det svært lite ny fornybar kraftproduksjon i Norge, og de som ønsker å bygge må vente i flere år på å få søknaden sin behandlet. Søknadskøen hos NVE er dessuten nå så lang at det kan ta hele 7-10 måneder fra en søknad er levert og til en saksbehandler begynner å se på den.

En innføring av tidsfrister vil ikke gjøre konsesjonsprosessen mindre grundig enn den er i dag, slik mange har hevdet i media den siste tiden. Fristene er fullt ut forenelige med forsvarlig saksbehandling og medvirkning.. 

Fornybardirektivet stiller krav om at det i de fleste tilfeller skal ta maks to år – og i noen tilfeller tre år – å saksbehandle søknader om utbygging av ny kraftproduksjon. 

Klokken begynner ikke å tikke før fullstendig søknad, inkludert en grundig konsekvensutredning, er levert inn. Konsekvensutredningen som gjøres i forkant av ny kraftutbygging skal derfor, etter innføring av fornybardirektivet, fremdeles være like grundig som det den er i dag. 

Den nyeste versjonen av fornybardirektivet, som ble vedtatt i EU i fjor høst, innfører riktignok en tidsfrist for konsesjonsbehandling på maks ett år i snevert definerte tilfeller for ny kraftproduksjon som er planlagt bygget i såkalte akselerasjonsområder. 

Det er ikke dette direktivet som EU har gitt Norge en frist til 13. august med å innføre. Vi har derfor tid og mulighet til å vurdere hvordan også dette direktivet kan gjennomføres på en klok måte. 

Det er uansett ikke EU som skal bestemme hvor disse akselerasjonsområdene skal være. Denne beslutningen vil det være norske myndigheter og norske politikere som tar, hvis Norge etter hvert innfører 2023-versjonen av fornybardirektivet. 

De vil da også bestemme hva slags type kraftproduksjon som skal omfattes av ettårsfristen for saksbehandling i akselerasjonsområdene. Ettårsfristen kan derfor trolig gjøres gjeldende for eksempel for solkraft på taket til industribygg, dersom norske politikere skulle ønske å vedta dette. 

Det er bra og viktig at vi har et offentlig ordskifte om EØS-avtalens betydning for norsk energipolitikk, og at norske aviser dekker EU- og EØS-relaterte saker. Men når udokumenterte påstander presenteres som fakta, bidrar det ikke til å skape en opplyst debatt. 

Vi håper at norske aviser i tiden fremover i større grad vil bidra til folkeopplysning og en mer faktabasert debatt om Norges forhold til EU i tiden fremover.

Bård Standal
Nestleder i Fornybar Norge