Det tenker jeg ofte på.

Norge er et folkefattig land med stor økonomi. Dette skaper fort et rikspolitisk sug etter internasjonal bekreftelse.

Det brukes voldsomme krefter på å speide etter manko i verden istedenfor å vektlegge nasjonalt samhold.

Det blir en slags snikende sykdom, der egenpleien forvitrer i jakten på mer og mer internasjonal populisme.

Forventningen tar bort det egenkritiske blikk.

Slik jeg ser det blander vi oss etter mitt syn altfor mye borti saker og ting et bittelite land aldri burde hanskes med.

Dermed skaper vi oss regelverk og samfunnsplanbestemmelser vi selv vanskelig kan etterleve. Vi blir rett og slett senket av vår egen politiske forfengelighet.

Nei, jeg skriver ikke dette fordi jeg mener det er feil å hjelpe eller stille opp for andre.
Jeg skriver dette fordi prisen vi betaler er vår egen identitet, historie og egen evne til å føle stolthet av det vi selv kan skape.

Jeg synes derfor ikke det et slemt å vise stolthet av å bruke tiden min til å holde fast i den norske naturen. Jeg mener det er verd det.

Jeg ser ikke oppturene av å veksle inn norske vassdrag, fjellrøtter, viddelandskap, mark, jord og råstoff i privat global selskapsstruktur.

Jeg ser kun en masse nedsider.

Det er svært få som vil vedlikeholde noe man selv ikke ser, føler eller har evne til å være glad i.

Det blir kun misbruk, vanskjøtsel og etterlatenskap.

Når 2023 snart lukker døren, vil jeg vise ektefølt stolthet. Jeg vet det ikke kan være feil og stå opp for eget nærmiljø og samfunn.

For hvem blir du vel til, når du ikke lengre kan være den du var.

Hvem er vi som samfunn i ferd med å bli og hvilken vilje er det som trenger seg frem?

Det tenker jeg ofte på.