Inne i historien min eier jeg mange menneskers hemmeligheter. Fortrolige øyeblikk som kollegaer har delt med meg i de mest sårbare delene av livet sitt. Det å få tilliten til å delta i andre menneskers innerste tanker er for min del det virkelige bevis på lederskap. Jeg har fått innblikk i frykt, familievold, redslene for å ikke mestre – men også hvordan helt tullete brudd på taushetsplikt og personvern har ødelagt både familier og enkeltindivid. Straffbare handlinger som altfor sjeldent anmeldes til politiet. Særlig der unge mennesker er med.

Det skal vi gjøre noe med. Det er tid for å besøke tillits-Norge og sammen finne ut hvordan altfor mange i samfunnet har fått lov til å inneha lederverv uten å forstå konsekvensene av å lede. Det er altfor lite fokus på utlevering av andre mennesker og, i en litt større kontekst, nærsamfunnet ditt. Hele mestringspremisset handler om å være deltakende. Da bør man helst være tilstede. Prater man om noe, bør i alle fall innholdet være synlig. Debatten om nordområdene er etter mitt syn det ultimate taushetsbrudd.

Debatten handler om premissleveranse uten deltakende innhold. Det er fylt med fortrolige øyeblikk som i siste dans er blitt brukt som utdøende samfunnsverdi. Folk flest holder kjeft, og det er problemet. Det er omvendt bruk av taushetsplikt og personvern, så det virkelig griner. Jeg trenger ikke være bittelitt konspiratorisk for å mene at nordområdene beredes som en vaniljesnurr med marinutgående og kolonisert fisk mikset sammen med grønne innovasjonsprodukter som tåpelige elektrifiseringsprosjekter, gruvedrift og vindindustri.

Hvorfor denne innledningen da? Jo, for om myndighetene virkelig ønsker en nordnorsk grønnfinansiert vaniljesnurr – vel, si i alle fall sannheten. Ikke plag folk med fortrolige samtaler som ikke er ment sanne.

Æ spør: Hvorfor er det ikke folk på fiskebrukan?

Þekkja