Tett under 700 000 jobber i dag i det offentlige og 1,5 millioner mennesker lever av trygd.

Vel, 1.1 millioner av den norske befolkningen er barn under 18 år. Rundt 300 000 tusen er studenter og ca. 130 000 er på arbeidsavklaringspenger.

Som samfunn har vi en populasjonsmasse på omtrent 5,4 millioner mennesker.

Det vil si at 3,8 millioner ikke har en direkte arbeidsrelasjon til privat næringsliv.

Utav de 1.6 millioner som er igjen jobber røflig sett 200 000 mennesker i petroleumsindustrien, 60 000 i sjømatindustri og i overkant av 20 000 i fiskeri.

Vel 160 000 mennesker jobber i reiselivsbransjen og varehandelen sysselsetter i underkant av 400 000.-.

Transport av varer og tjenester legger beslag på nesten 250 000 mennesker og en hel del jobber i pressen, som konsulenter eller som private rådgivere.

Til å skaffe oss sunn og god norsk mat fra norsk landbruk er det kun 40000 bønder igjen.

De siste 50 årene er 3 av 4 norske gårder lagt ned.

Gjennomsnittsalderen på bøndene har økt med nesten 10 år i samme periode og er nå på 52 år.

Både kompetanseoverføring innen landbruk og norsk matsikkerhet står altså i fare.

Pandemien som rystet verden i perioden 2019 og 2021 og krigene som nå raser burde være markører mer enn gode nok til å sette kraft bak en helt ny landbrukssatsning.

Kun halvparten av det vi spiser i Norge i dag kommer fra selvforsyning.

Vi trenger med andre ord over femti prosent matimport for å holde jekslene i gang.

Her hjemme ser jeg nedlagte gårdsbruk, jeg ser overgrodde jorder og driftsbygninger med nedherjede tak.

Jeg ser det norske samfunnets vanvittige forfall.

Istedenfor å dyrke nær-mat og sikre tilstrekkelig selvforsyning satser vi altså på klima og miljøødeleggende import med helt unødvendige distanser som resultat.

Det er tap – tap. Skikkelig tap.

Distrikts Norge særlig her nord er i et klimatilpasningsformat dartspillet indre sirkel.
Det er enorme områder med matjord, friskt rennende vann og den geografiske beliggenheten formelig skriker etter folk.

Bruker man diagrambasert utredningsmetodikk og fremføringstall i fra historiske verdier vil den norske bonden være kollektiv pensjonist om 25 år.

Antall gårdsbruk vil være radert og kun et slags wikipedia basert historisk arkiv.

Det er både uforsvarlig og ikke minst veldig unødvendig.

Norsk politikk må ta inn over seg at vi lever i en epoke tid med voldsom usikkerhet.

Vi har rett og slett ikke råd til å la matjorden og ferskvannskildene veksles inn i sårbar moteindustri.

I en liten tenketanke tror jeg den vanvittige sløsingen som nå brukes i såkalte grønne subsidier kunne blitt langt bedre forvaltet i egenprodusert norsk mat.

Det er rett og slett på tide å få liv i gamle fjøs.

Det kunne vært grønt det. skikkelig grønt:-)

Det var alt for i kveld.