Þekkja. Foto: Privat

–⁠ Det lønnes ikke å ha barn i Norge

– Færre barn blir færre skoleklasser og flere eldre blir til større behov innenfor pleie og omsorg. Det er ikke et isolert distriktsfenomen, skriver Þekkja i dette innlegget.


Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger og holdninger. Du kan sende inn kronikker, menings- og debattinnlegg til [email protected].

Nasjonen Norge er dødende, og distrikts Norge begraves først.

Økonomisk modernisering vil måtte skje i nær sammenheng med samfunnets demografiske utvikling. Når alderssammensetningen i befolkningen endres – vel, da endres også de ulike tjenestebehov. Dragkampene som nå skjer med hensyn til skolestrukturen er en helt naturlig del av dette.

Færre barn blir færre skoleklasser og flere eldre blir til større behov innenfor pleie og omsorg. Det er ikke et isolert distriktsfenomen. Det er en realitet som etter hvert vil skje i hele landet. Distrikts Norge er kun tidligere ute, fordi arbeidsplassene og dermed folkestrømmene - de siste 40 årene har beveget seg mot byene.

Men! Fødselsraten i Norge er nå på 1, 4 – mens det vil kreve en fødselsrate på 2,1 for å reprodusere et samfunn. Nasjonen Norge er altså dødende, og distrikts Norge begraves først. Det er prisen vi som fellesskap må betale fordi «storfamilier» er mindre attraktivt en tid til egnerealisering og karriere.

Det blir sånn sett ganske feil å skyte ned styrende lokalpolitikere som kun gjør jobben sin fordi vi som en samlet nasjon har endret våre verdier.

Tungt å fordøye? – vel, men, det er uansett like sant. Det lønnes ikke å ha barn i Norge. Det lønnes ikke i den sosiale akseptkonteksten og det er heller ikke lagt til rette for økende fødselsrater i rikspolitikken. Jobbmarkedet slik det beskrives og fremskrives har krav til en studielengde som er minimum 16 år. Deretter skal det skapes egenkapital, foreldrene skal jobbsikres og deretter finne barnerom.

Alderen på førstegangsfødende i Norge er nå rett i overkant av 30 år. Det er selvfølgelig prisverdig at mennesker som Matoma engasjerer seg for sitt samfunn.
Og, det kan sikkert hjelpe på kort sikt. Men, historien fra midten på 80-tallet og frem til sann tid har uansett skjedd.

Den kan verken Matoma eller jeg gjøre så mye med. Dermed kommer jeg tilbake til mine tidligere poster. Norge som nasjon er døende – finnes det egentlig noen mot medisin.

Må vi snu på Flisa?

Þekkja

 

Debatt

Les mer om:

debatt meninger kronikk