Sommerferien står igjen ved dørene. Barn og unge skal ut av læringsverkstedene og ta en etterlengtet ferie. Praten vil gå og føropplevelsene skal deles. Dyrtiden samfunnet reiser igjennom skiller voldsomt og det kan være fint om vi som voksne reflekterer litt om dette før våre håpefulle møtes i sosiale medier og etter hvert skolehverdagen igjen til høsten. Glede trenger ikke å være størrelsen på familiens økonomi eller distansene som er brukt for å definere det gode liv. Et godt øyeblikk og en god ferie kan likeså godt være hjemme med sine egne. Mye av den psykiske helsen barn og unge deler med oss i dagene før og særlig etter feriene må vi som voksne ta lærdom av. Bilder om vellykkethet i sosiale medier, sosial status, kan hende uoppnåelige mål og presset om å fremstå som en likhet uten særskilt rabatt. Følelsen av glede kan altså ha blitt vekslet inn i rene økonomiske spor. Det er unnskyld utrykket; Søkkanes for jævlig. «Hvor har du vært og hva koster det» og «hadde du noen fine dager» ser dessverre ut til å ha byttet plass. Det handler altså mest om å prange. Om vi som voksne lærer oss dette først, kan mange tapsfølelser forebygges. Nær-tid, nærsamfunnsmestring, nærglede, nærmiljø, nærferie og distansekutt er et natur, klima og miljømessig megatonnspreparat.
Men, som samfunnspolitikk klarer vi ikke å fremme dette. Det burde vi. Trygge barn har behov for trygge voksne. Voksne som kan gå i front å avlære samfunnet om at lengden på feriereisene og antall penger som er brukt, er det samme som å fremstå vellykket. Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Det tror jeg på. Vær stolt du ungdom – som kan vise frem glade bilder fra de eiga bygd eller by. Vit det teller! Þekkja
