Moden nok?

Pass deg så ikke eldrebølgen kommer og tar deg. En gigant bølge som feier over hele landet og etterlater seg nesten ingenting. Ja, det er nesten så man blir helt matt – bare av å tenke på det. Jeg skal slutte å tulle nå – men, det er nesten slik det fremstår i media og i politiske debatter.

For det første synes jeg det er utrolig stygt å definere en hel generasjon mennesker som en bølge. Dernest synes jeg det er nesten like trist å høre hvordan man har tenkt å løse eldreomsorgen fremover. Det eneste jeg ser er nye forskrifter, løfte om mer penger og utbygging av flere sykehjemsplasser. Hvor mange ganger har du hørt rikspolitikerne si: «Men vi har jo bevilget flere hundre millioner,» eller «i vårt opplegg vil vi styrke,» eller kanskje «det ble bevilget ...»

Men hvor mange ganger har du hørt en debatt om innhold, om hvor nye hender skal komme fra eller hvordan samfunnstilpasningen skal utføres. Jeg tror svaret er enkelt – fordi tallet det er sannsynligvis null. Joda – jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at penger og plasser er viktig, men allikevel mangler det viktigste innholdet i debatten. Det er antall hender, innholdet i tjenestene og menneskeverd. Hender, det kan vanskelig kjøpes for penger – de må skapes eller frigjøres fra andre deler i samfunnet.

Hender kan selvfølgelig kjøpes inn til landet fra andre deler av verden, eller fra våre naboland for den saks skyld. Men dette vil være moralsk forkastelig – fordi helse- og omsorgskompetanse vil være like viktig i land hvor disse eventuelt skulle komme fra. En ting er iallfall helt sikkert, det er at innslagspunktene for omsorgstjenester vil endre seg dramatisk i neste 20 års periode. Ressurser må frigjøres slik at de som trenger tjenester aller mest innfrir forsvarlighetskrav og menneskeverd.

Paradokset er selvfølgelig endring i demografi og det faktum at vi stadig har ett kortere arbeidsliv. Vi går lengre på skole, har lengre ferie og mange har mulighet til tidlig pensjon. I tillegg er det slik at deler av kompetansen (sykepleiere, vernepleiere og hjelpepleiere m.fl.) har valgt bort omsorgsyrkene og befinner seg i andre jobber. Lengre utdannelser og økende privat forbruk gir oss dårligere tid – og det offentlige må derfor inn og dekke stadig mer. I tillegg møter flere veggen på grunn av samtidskonflikter, stress og tyngende samvittighet. Aldri før har vel flere unge vært plaget med utbrenthet og psykiske lidelser enn i dag.

Man kan vel forsiktig antyde at samfunnet kjører inn mot en smalere og smalere vei, og til slutt er det så dårlig plass at man må stoppe. Jeg håper bare at man stopper før veien er så smal at man ikke kan snu. Men, det finnes et u-debattert handlingsrom. Et handlingsrom som kan benyttes hvis det private forbruket reduseres noe, det gis større plass til familie-nær omsorg og tid til egenmestring. I tillegg må det avsettes ressurser for å bringe utdannet helsepersonell tilbake til yrkene – gjennom både økonomiske virkemidler, så vel som bedre kontakt mellom pårørende og fagpersonell.

Å tro at flere sykehjemsplasser løser denne situasjonen, ja det er i beste fall en misforståelse. Det er et samfunnsansvar å ta vare på hverandre, men da må man også være forberedt på å gi og ikke bare forlange. Det nytter lite med både verdighetsgaranti, løfte om enerom og eldreplan hvis samfunnet i seg selv ikke endrer oppfatning om hva det offentlige er i stand til å yte. Antallet mennesker over 67 vil i mange kommuner doble seg fram mot 2044 – og tro at forskrifter, planverk eller flere rom løser dette i seg selv, ja det er vel nesten det samme som å tro på julenissen. Det finnes overhodet ikke kapasitet til en slik endring.

Derfor skriver jeg denne posten. Det er for at du og jeg skal forstå at hele samfunnet må bidra, ikke bare det offentlige – men til sammen og i lag. Først da vil man lykkes med en realistisk modell som gir menneskeverd for alle. Vi, samfunnet, må nå tørre å utfordre oss selv – tørre å spørre om hvor mye av omsorgen som kan utføres av oss og til våre egne og deretter tørre å være med kommunene å planlegge for resten. Jeg vet ikke om samfunnet er moden til dette, men jeg tror det er den eneste riktige veien å gå. Kommunale eldreplaner vil ikke virke, de vil bli gjenstand for frustrasjon og det vil kun utvikles en hel haug av tilsynssaker hvis ikke hele samfunnet inkluderes i nye planverk.

Mitt beste råd til norske kommuner er enkelt: Start, ja helst i går, og forbered innbyggerne om dette, vær realistiske i planleggingen og tør utfordre egne innbyggere på hvor mye omsorg de i seg selv kan gi. I dette landet har vi alltid ment å være gode på dugnad, vi har tusenvis av idrettslag – så tiden er nå om mulig moden for omsorgslag. Kun gjennom ett redusert privat forbruk, større grad av samfunnsnær omsorg og tilbakelevering av sårt tiltrengt helsepersonell fra annet arbeid vil man utvikle bærekraft i dette arbeidet. Å løfte i lag – det er den beste følelsen, og tro meg, det føles utrolig godt når man lykkes.

Husk – vi som er femti i dag er sytti om tjue år, de som er seksti – er åtti, og hvis vi hjelper i dag, vil vi med stor grad av sannsynlighet ikke bare hjelpe andre, men vi vil i tillegg hjelpe oss selv. Men, er vi moden til en slik debatt?

Þekkja