Vinteren 2018 forlot jeg mitt trygge og inkluderende arbeidsliv og ble den andre meg.
Etter 33 år med supermann helse uten fravær, bekymring og en solid sosial status tippet vektskålen helt til den andre siden. Helsesjefen ble selv pasient og bruker av inntektssikring, sykelønn og etter hvert tidlig pensjon. Over natten ble hjelperen selv hjelpeløs og måtte finne helt nye rom i livet.
33 års arbeidskarriere som leder både til sjøs, i internasjonalt arbeid og i det offentlige byråkrati. Et overskuddsmenneske som trente 5 ganger i uken, var trener i lokalt idrettslag og mekaniker for guttene med motocross sykler. Fallet var som en voldsom reise ned en våt fjellside uten sikringsnett, lyng og mose. Man skulle nok tro at et menneske som selv har arbeidet som helse- og omsorgssjef i mange år, jobbet som seniorrådgiver i KS med samhandling mellom helseforetak og kommune som eget fagfelt – kunne kjøre gjennom hjelpetilbudene med en hånd på rattet. Man hadde jo selv utviklet både prosedyrene, avtalene og rundskrivene.
Men, det var den forrige meg. Den andre meg sto plutselig med brukerbriller på motsatt side av både sømløshet og det perfekte pasientforløp. Det var ensomt, skummelt og veldig – veldig rart. Alle avtalene jeg hadde vært med og skrevet husket jeg ingenting utav, prosedyrene lå igjen på det digitale arkivet og rundskrivene var jo av intern karakter. Alt var skrevet av friske mennesker, tilpasset systemet og utviklet for å passe måletall, diagram og det voldsomt eskalerende rapporteringsrytteri. En totalhelsetjeneste som passer systemet, manualene og den administrative flokk. Man hadde glemt at dypt der inne i pakkeforløpet – der sitter et ensomt og ofte alene menneske. En menneskepakke med helt nye briller, med redsler, følelser av lav mestring og en merkelig følelse av en slags tapt fortid. Et fantastisk og godt utbygd helsevesen, med mål for det aller meste, med rapporter for både frem og tilbake, men uten et eneste veiledningstilbud for det menneskelige element. Ikke et eneste menneske som ringte og spurte. Hei – hvordan går det med deg?
Husker du hva legen sa, forsto du epikrisen du fikk med deg, vet du hvilke tilbud som gjelder - eller, er det noe du lurer på. Midt i en jungel av nye brilleglass, spørsmål om fremtiden, redsler for økonomien, for barna dine og er det ingen som tenker klart.
Du blir et menneske med øyne som er åpne uten å kunne se, du hører ordene, men får ikke med deg sammenheng. Det norske helsevesenet er godt hver for seg, men i mellom nivåene er det glipper og lydtette skott. Det er papirkondisjoner og mye god vilje, men – ofte liten eller fraværende veiledningsrasjonalisme for «den andre deg». Byråkratiet og alle reformene har rett og slett gjort vår egen helsetjeneste sykt, og bedringen kan kun komme ved å fjerne svært mye av teoretisk ledelse med oppfølgingsansvar. Med veldig enkle grep kunne ambulante regionale veiledningsteam trygget brukerne, ivaretatt de menneskelige verdiene hos pasientene og fungert som det perfekte brukerforum for nær sagt alle og enhver. Det ville spart alle nivåene for en masse frustrasjon, hindret mange misforståelser, tatt vare på individet og spart distanser mellom en hel masse frem og tilbake.
