Det er nylig utkommet en flott bok om Læstadianismens historie i Norge, skrevet av Bengt-Ove Andreassen, Roald E. Kristiansen og Rolf Inge Larsen. Arbeidet er utført ved UiT i Tromsø og finansiert av Tromsø forskningsstiftelse og universitetet. Forfatterne beskriver boka som et oversiktsverk og en får god oversikt over utviklingen av denne religiøse vekkelsesbevegelsen og organiseringen innen de tre retningene som utviklet seg innen bevegelsen i Troms og Finnmark

Som en som er oppvokst i en av de læstadianske retningene, Lyngenretningen, savner jeg en nærmere beskrivelse av betydningen denne religiøse bevegelsen hadde for menneskene som deltok og levde sine liv innen denne trosretningen. For store deler av befolkningen i Troms og Finnmark var berørt av vekkelsen som kom fra Nord-Sverige og Nord-Finland fra slutten av 1840-allet og fremdeles er en viktig kraft innen religionsutøvelse i vår region.

At bevegelsen fikk en så rask og stor utbredelse i de nordligste fylkene i landet tyder på at den traff en viktig streng i befolkningens religiøse behov og sannsynligvis også passet inn i befolkningens sosiale liv. Mange hevder at Læstadius sin tolkning av de religiøse tekstene passet godt i den tiden han levde i og de sosiale forholdene som store deler av befolkningen på Nord-Kalotten levde under. Bevegelsen ble særlig populær blant småkårsfolk og forkynnelsen tok ofte utgangspunkt i de reelle problemene folk strevde med. Alkohol var for eksempel et slikt problem og at Læstadius kalt denne drikken for «Djevelens piss» hadde nok betydning for de som hadde hatt alkoholproblemer før de sluttet seg til bevegelsen. Sluttet du deg først til vekkelsen var det nesten umulig å fortsette å drikke alkohol. Et annet utrykk som var viktig i min oppvekst var «Hofferdighet» en skulle ikke være hofferdig, altså prøve å være lik Hoffet. Det er en rekke slike kjennetegn som viser at læstadianismen var en religion for småkårsfolket.

Et annet interessant fenomen når det gjelder utbredelsen av denne religiøse retningen er at det var samer og kvener som brakte denne vekkelsen til Norge. En kan derfor si at det var samer og kvener som drev misjonering ovenfor den norske befolkningen. Dette var noe helt annet enn den kirkelig norske misjoneringen som kom fra Sør-Norge. Det kunne imidlertid gå hardt for seg dersom de vekkede møtte på «ugudlighet», særlig innen kirken, det fikk de merke både i Skjervøy kirke og i Kautokeino. Det ble også forbud mot joik i kirka og de advarte mot gammel «overtro». Likevel sto helbredelse ved åndens kraft sterkt i bevegelsen. En rekke helbredere ble godt kjent i miljøet.

Bevegelsen må nok regnes som meget konservativ i sitt arbeid og var imot det meste av forandringer som skjedde innen den norske kirke. En kirke som de regnet seg som en del av. Alle endringer av liturgier og språklige endringer av de bibelske tekstene ble det protestert heftig imot. Det var den Lille Katekisme, Luthers Reformatoriske Skrifter, Bibelen, Erik Jonsen sine taler og Landstad si kirkesalmebok som oftest ble brukt. I tillegg skulle det gjerne være skrevet med gotiske skrifttegn. Jeg har dem alle i min bokhylle. Husker at en av de yngre leserne i forsamlinga fikk store problemer da han ikke fikk til å lese de gotiske bokstavene, men det var ikke snakk om å gå over til latinske tegn.

Det var ikke bare i kirkelige spørsmålene at læstadianere var konservative. Mange var også sterkt imot de nye mediene som kom og formidlet verdslige ting som fortellinger, teater, musikk og sang. Også barneprogrammer ble sett på som vranglære som ble formidlet til den oppvoksende slekt. Radioprogrammer som ble aksepter var i første rekke værmelding, nyheter og fiskerimeldingene. Når musikk, eller radioteatret kom på, ble radioen avslått. Da TV-en kom, tok det lang tid før den kom i vanlig bruk i de læstadianske hjemmene. Ny teknologi innen næringsvirksomheter i jordbruk og fiskeriene var imidlertid alltid hjertelig velkommen og ble raskt en del av det daglige livet i bygda.

På 1950/60 tallet sto læstadianismen meg sterkt på min hjemplass vil anta at omtrent 80/90 prosent av innbyggerne var med i bevegelsen. Det var skriftlesning, med den lokale leseren i forsamlingshuset hver søndag, som kunne vare fra to til fire timer. Når utsendte predikanter var på besøk kunne møtene vare opptil sju/åtte timer pr dag. Så jeg kan trykt si at jeg har sittet i læstadianske forsamlinger i to/tre tusen timer i min ungdom. Sjølsagt var en slik påvirkning av stor betydning både for moral, etikk og livsanskuelse for de som deltok i forsamlingene. Jeg ble en gang spurt hvordan jeg kunne bli sosialist da sosialistene var så ugudelige. Svaret var at det var læstadianismen som hadde gjort meg til sosialist. Jeg hatet urettferdighet og undertrykking av småkårsfolk.

Læstadianismen påvirket menneskene som deltok, i alle sider av det daglig liv. Alkohol, dans, kortspill og annet var strengt forbudt. Det var gode logiske begrunnelser for forbudene, hvordan de kunne føre til dårlige handlinger, i ord, tanker og gjerninger og fram for alt at de var syndig ovenfor Gud. Noen hevdet at de var syndig å ha matter, duker, gardiner og blomster i hjemmene. En av de eldre predikantene som ble spurt om dette, svarte at det var ingen synd så lengen en hadde mat og klær til barna og familien for Gud elsket også blomster. En skulle imidlertid ikke drive med hofferdige aktiviteter dersom familien led nød. Å holde hviledagen hellig var et must. På søndager skulle det ikke foregå noe arbeid unntatt dersom mennesker eller dyr var i nød. Barna fikk ikke drive med fysisk lek utendørs og noen fikk ikke ha på votter for ikke å starte med snøballkasting og liknende.

Forsamlings-/bedehuset var sentrum for den læstadianske aktiviteten. Kirken ble i hovedsak brukt til seremonielle handlinger som dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelser. En deltok også i gudstjenester, særlig de gangene det var nattverd under gudstjenesten. Prekene på bedehuset kunne være nokså strenge, særlig av enkelte av de tilreisende predikantene. Husker en gang en gammel predikant så strengt på oss unger som satt på første rad og sa: «Er dokkers far en av de råtne fiskene som kommer til å gå fortapt.» Vet ikke, men kanskje var disse prekene ikke verre en biskop Hallesby sine prekener om helvette og fortapelsen på 1950 tallet.

Rørelsen er en av de fenomenene i læstadianismen som ofte har gitt bevegelsen et negativt rykte blant befolkningen. Det går ulike fortellinger om hva som skjedde under rørelsene, som både har vært til latter og sjokk. Det er vanskelig å si hva som er sant av disse fortellingene. De rørelsene jeg opplevde i vår forsamling var for så vidt ikke sjokkerende eller latterlig. Det var heller noe rørende ved at voksne folk gråt, tok rundt hverandre og ba om tilgivelse for synd og urett som hadde gjort mot hverandre.

Det er lett for utenforstående å bruke harde og negative ord om bevegelser som læstadianismen, men en bør i alle fall ta seg tid til å sette seg inn i og prøve å forstå hva som er realitetene før en fordømmer. For mange av de som har levd innenfor denne bevegelsen, særlig i tidligere tider, opplevde nok ikke at deres livskvalitet ble sterkt redusert. I dagens samfunn vil nok særlig unge menneske kunne oppleve strenge religiøse krav som en tvangstrøye. I et overflodssamfunn der valgmulighetene er uendelige vil sannsynligvis strenge krav til livsførselen sees på som urimelig inngripen i egne liv.

Ole Simonsen