Þekkja. Foto: Privat

–⁠ Å bite fra seg og det å bite i seg

– Det å velge døden fremfor livet er fremdeles tabubelagt og vanskelig å snakke om. Det er stort sett ingen som vil sette forståelse med handlingen, og man leter etter feil, skriver Þekkja.


Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger og holdninger. Du kan sende inn kronikker, menings- og debattinnlegg til [email protected].

X
Visste du at to mennesker tar livet av seg i Norge hver dag? Rundt 70% av de som velger å forlate livet gjennom selvmord, er menn. Ni menn og fem kvinner forlater altså samfunnet hver eneste uke og etterlater seg ufattelig med sorg, tomrom og mange ubesvarte spørsmål.

Det å velge døden fremfor livet er fremdeles tabubelagt og vanskelig å snakke om. Det er stort sett ingen som vil sette forståelse med handlingen, og man leter etter feil. Hvem skulle tro det? Han som virket så glad. Hun var jo så populær og med hele livet foran seg.

Etter jeg selv ble syk og forlot arbeidslivet, fant jeg frem mange mørke tanker. Tanker som jeg aldri hadde kjent på og som virket skremmende. Jeg forsto ikke helt meg selv og valgte å oppsøke hjelp. Først og fremst i min egen familie, i min egen vennekrets og gjennom åpenhet i samfunnet jeg lever i.

Jeg fikk etter hvert plass på Nord-Norsk Rehabiliteringssenter og smerteskole med alle mulige tilbud. I min gruppe var det ti kvinner og to menn. Jeg valgte både veiledning, psykologhjelp og avspenningsterapi. På min tredje time spurte jeg psykologen om jeg var den eneste mannen som bestilte profesjonell hjelp, og han nikket bekreftende. «Du er ikke den eneste – men det er ikke så langt ifra.»

Men, hvordan henger dette sammen? Nesten dobbelt så mange menn som kvinner velger døden fremfor livet, og så bestemmer man seg helt alene, aldeles alene. Man gir slipp på seg selv uten en «second opinion.»

Nå hadde ikke jeg behov for flere timer, da min mørke sinnstilstand ikke var knyttet opp til depresjon eller andre psykiske lidelser, men var et uttrykk for tap av samfunnsverdi. Det går som regel over etter en stund. Men det var godt å få det utelukket på samme måte som man går til legen hvis den fysiske helsen endrer seg.

Nå er det slik at mørke dager fremdeles stikker innom, tunge tanker drar forbi, og savnet etter å være som alle andre fremdeles besøker meg jevnlig. Men jeg vet nå i det minste hva det er og hvilke verktøy jeg kan bruke.

Så kjære mann, det er forskjell på å bite fra seg og det å bite i seg. Det er forskjell på å være lei seg og det å være deprimert, og ikke minst – det er langt fra flaut å be noen om hjelp. Så be om hjelp, kjære mann. Ikke bli til en av ni i uka!

Þekkja

 

Debatt
Kronstadposten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.