Du leser nå en meningsartikkel, som kun gir uttrykk for skribentens egne meninger og holdninger. Du kan sende inn kronikker, menings- og debattinnlegg til [email protected].
X
Samfunnsengasjert kritikk og varsling blir stadig mindre virkningsfull i landet vårt.
Vi er blitt et skinnhellige samfunn hvor vi underkaster oss vedtatte sannheter, markeringspolitikk, akseptert og kamuflert korrupsjon og pressediktatur.
Et samfunn, der politikere, styreorganer og mediene ikke lengre ivaretar sine samfunnsoppgaver og ikke tar ansvar for sine vedtak og handlinger.
Politikerne har ikke lyttet til advarslene om innvandringens økonomiske, og samfunnsmessige konsekvenser, og følger hodeløse samfunnsvedtatte og udokumenterte sannheter. Kritikerne og varslerne er i ferd med å resignere.
Diktatorer og diktaturer bruker trusler, forbud og kontroll for å stoppe uønsket kritikk og politiske meningsutvekslinger.
I Norge er vi mer avansert både med korrupsjon og meningskontroll. Ap kan fritt selge velvilje, lovnader og posisjoner i sentralstyret. Her lever politikerforakten uforstyrret, og befolkningen kan fritt si, og mene hva de vil. Politikerne overser befolkningen, og lever samstemt på siden av samfunnslivet, der de ansvarsløst pleier sine privileger.
Innspill, spørsmål, og kritikk fra befolkningen møtes med øredøvende taushet, og en samfunnsvedtatt sannhet om at alle de som protesterer og klager, er bygdetullinger og løse kanoner uten seriøsitet.
Politikerforakten er et resultat av befolkningens navlebeskuende misunnelse. Her i landet, er alt under kontroll.
Norges blankpolerte fasade, og gode rykte som et generøst og rotfestet demokrati, uten korrupsjon, forskjellsbehandling og urettferdighet, gjør at politikerne kan la kritikken prelle av, uten forklaringer og kommentarer.
De fortsetter å benytte folkets penger på egne særinteresser og det «grønne» skiftet, beskyttet av politikernes kollektive ansvarsfraskrivelse.
Har vår tale og trykkefrihet noen verdi, når våre politikere ikke lengre lytter til den befolkningen som har gitt dem makt og posisjoner?
Er Norge et demokratisk land når politikerne som er valgt inn for å styre på vegne av befolkningen, ikke lengre lytter til befolkningen, ikke har folkets tillit, og ikke forstår at de er folkets tjenere?
I et diktatur, som er det motsatte av demokrati, er det en snever maktgruppe gruppe som tar avgjørelsene, uten å lytte til befolkningen. Er vi så hjernevasket at vi ikke forstår at det er det samme som skjer i vårt «såkalte» demokrati?
Presse og medier som tidligere var moralens, rettferdighetens, sannhetens og demokratiets voktere, er opptatt med å etterkomme egne eieres interesser. De ser ikke farene ved at politikerne ikke lengre har folkets tillit, og ikke lengre kommuniserer med egen befolkningen, og de tar ikke opp kampen mot klima hysteriet og samfunnets vedtatte sannheter. De sier det som befolkningen ønsker å høre, fordi det er det som gir penger i kassa. De jatter med politikerne som drifter TV2 og NRK, og deler ut pressestøtte, og av en eller annen merkelig grunn er ikke dette korrupsjon.
Kritikerne er i ferd med å gi opp. Hva skjer, når de siste protestropene stilner? Her i landet, er alt under kontroll, sier politikerne, nedgangen har stoppet opp. De har ikke snudd utviklingen! Nei! De har skapt krise i et land hvor det burde være umulig!
Vi kan ikke videreføre et sosialistisk styringssystem hvor politikerne sikrer sin makt ved hjelp av uforutsigbarhet og skatter som gjør befolkningen avhengig av politiske «nådegaver».
Neste valg blir avgjørende for vår demokratiske framtidsutvikling. Da må vi velge politikere som ikke er immune mot kritikk, krav, forslag og sunn fornuft. Politikere som lytter til befolkningen, og prioriterer verdig eldreomsorg, helse, trygghet og livskvaliteten til egen befolkning.
Bjørn S. Odden