Vilde og Michael gikk ambulanselinjen sammen i Lakselv. Der ble de to veldig godt kjent og gode venner på kort tid.
– Vi bodde så å si vegg i vegg med hverandre og gikk i samme klasse. Det var et fåtall folk fra Alta der, og det falt bare naturlig at vi klikket så godt. Det har selvfølgelig mye å si at vi delte samme interesser og hadde en del felles venner hjemme i Alta, sier Michael.
Interessen var stor hos dem begge
Begge to startet på videregående i 2022 på linjen helse og oppvekst, og interessen var stor. En spesiell hendelse for Vilde gjorde at hun klarte å bestemme seg for hvor veien videre for hennes andre år gikk.– Jeg hadde vel ingen tanker da jeg var mindre om at jeg ville bli ambulansesjåfør, men fikk interessen for det etter en hendelse da jeg gikk i tiende klasse. Jeg hadde nettopp operert mandlene mine og såret hadde åpnet seg. Da begynte jeg å fossblø i halsen og ble hentet av ambulansen. Mens jeg satt i ambulansen synes jeg det var veldig spennende å være vitne til måten de jobbet på. Da kom egentlig interessen opp for øynene mine, forteller Vilde, og følger opp:
– Jeg var 15 år første gang jeg var i praksis. Da hadde jeg nettopp begynt på helse og oppvekst vg1. Da skjedde det kjempemye og jeg opplevde veldig mye adrenalin. Det var det som fikk meg til å ta en endelig beslutning for å søke ambulanselinjen året etterpå. Jeg har alltid syntes det har virket som en spennende jobb, og pappa var jo ambulansesjåfør. Han kom alltid hjem med ambulansebil når jeg var liten, og visste masse utstyr. Jeg syntes sprøyter var så gøy, sier Vilde med et lite smil. For Michael har interessen for akuttmedisin bestandig vært der. Når han begynte på skole i Lakselv trivdes han veldig og fikk bare mer lyst til å fortsette.
– Det var helse jeg ville gå fordi det var eneste vei til ambulanse. Jeg var usikker fordi jeg ikke kjente noen før det, som hadde vært innom yrket. Så jeg visste ikke hva jeg gikk til, det eneste jeg visste var at jeg hadde interesse for akuttmedisin, forklarer han.
Perioden i Lakselv
De synes skoleåret i Lakselv er et veldig fint år å mimre tilbake på.– Ja, Lakselv var en fin tid. Jeg trivdes hvert eneste sekund og har veldig mange gode minner derfra, mimrer Michael og Vilde nikker enig:
– Året i Lakselv må være et av mine beste år i livet. Miljøet var helt annerledes der enn i Alta og jeg trivdes. Men det var mye skole fordi vi tok alt på ett år, mens de i sør bruker å ta det over tre år. Vilde flirer litt og sier at det var veldig trist når de måtte gå hver til sitt.
– Det var veldig trist da jeg og Michael fikk vite at vi ikke blir å fullføre lærlingtiden sammen og havnet i hver vår by. Det hadde vært så koselig om Michael ble med hit og
vi fikk lærlingplass sammen. Magdalena kom hit fra Karasjok og jeg trives veldig godt med henne og hun er veldig flink. Men jeg savner Michael noen ganger uansett.
– Det er rart at vi bodde vegg i vegg og var med hverandre hver dag i Lakselv også plutselig er det over. Det er en stor forskjell og hun var en god støttespiller. Det var hun, understreker Michael. Artikkelen fortsetter under bildet.
Håpet på lærlingplass på samme sted
Da årets sommer nærmet seg var det tid for å få vite hvor den enkelte hadde fått lærlingplass. Bestevennene hadde søkt plass i Alta begge to, men dessverre fikk Vilde plass i Alta og Michael fikk i Hammerfest.– Plutselig fikk jeg en telefon fra Finnmarkssykehuset at jeg hadde fått plass, og da ble jeg veldig glad. Jeg forventet ikke lærlingplassen i det hele tatt, i hvert fall ikke i Alta. Det var veldig deilig for det var hit jeg hadde ønsket meg. Jeg bor jo på Kronstad så det ble ikke noe flyttestyr. Jeg har vært her mye i praksis så jeg er veldig kjent på stasjonen her, og min far jobbet her før, sier Vilde. Michael fikk sin lærlingplass i Hammerfest by, og der blir han under hele lærlingtiden.
– Det er veldig artig å endelig ha blitt lærling. Jeg har begynt å få mye mer ansvar på jobb og trives veldig i arbeidet. Jeg har blitt tatt godt imot, all «creds» til dem for det. Jeg har bare måtte vende meg til denne vindutsatte byen, sier han med en latter.
– Vi har jo vært sammen i tykt og tynt; i praksis, på skolen og til om med på fritiden. Jeg har litt kjentfolk her, så ensomt er det ikke. Men jeg skal jo være mye på jobb og jobbe litt overtid, og man er oftest sliten når man kommer hjem fordi det er mange nye inntrykk og mye man skal lære. Jeg trives heldigvis godt i eget selskap, svarer
han. Artikkelen fortsetter under bildet.
Møtes støtt og stadig
– Jeg og Vilde møtes faktisk inni mellom enten ved Skaidi eller utenfor akuttmottaket i Hammerfest. De i Alta kjører jo ofte hit til Hammerfest med pasienter. Det er litt gøy når Vilde skal gi rapport til meg. Hun starter alltid å le, og klarer ikke alltid å holde seg seriøs. Hun er veldig flink og talentfull, og rapportene er bra selv om man har det litt artig, smiler Pettersen. Når kurs for å bli andreårslærlinger venter, samles alle førsteårslærlinger seg på samme sted.– Vi som er førsteårslærling jobber bare 8-16 hver dag, uten turnus. Man må ha utsjekk for å være «andrepersonell». Vi er jo tredjemann i bilen. Til vanlig er det bare to makkere, opplyser Vilde entusiastisk. Michael forklarer at man må ha bestått ALMS- og PHTLS-kurs for å kunne bli «andremann» og jobbe turnus. Artikkelen fortsetter under bildet.
Adrenalinrushet kribler
På spørsmål om hva de liker best med yrket, er de begge enige i at det er en veldig spennende jobb, hvor adrenalinrushet er en stor del av hverdagen.– Det er veldig spennende og gøy. Det er spennende å endelig være lærling. Det jeg liker best med denne jobben er at det er så variert og at man aldri vet hva som venter en. Og adrenalinkicket er veldig spennende. Man møter mange mennesker og man ser verden på en helt annen måte. Man vet aldri hva man møter, svarer Vilde. Michael er enig:
– Ja, dagene er veldig varierte, noen dager er det veldig mye dødtid og ingen oppdrag. Mens andre dager igjen så er det oppdrag hele tiden.
– Jeg er enig i at adrenalinkicket er spennende, sier han. Som ung så kan de møte på veldig mange forskjellige inntrykk. Om de har opplevd noe som har preget dem veldig, får de heldigvis tilbud om debrief. Dette tilbudet er Vilde
veldig glad for.
– Jeg har enda ikke vært utsatt for noe som har gått inn på meg, men jeg vet jo at det er mange som har det, men heldigvis blir vi tilbudt debrief. Det er veldig bra. Det er jo
helt normalt at sterke ting, som for eksempel at noen dør, kan gå innpå en. Så det er veldig fint at vi har det tilbudet.
Forskjellige planer
Planene for framtiden er litt forskjellig for lærlingene. Michael planlegger å bli værende som ambulansesjåfør en stund etter lærlingtiden, mens Vilde vil gå påbygg å studere litt høyere medisinutdannelse. Men Michael ser også for seg å studere mer:– På sikt kan jeg se for meg at jeg begynner på høyskolen og studerer videre innen
paramedic. Men vil slå meg litt til ro først og fortette å jobbe for Finnmarksykehuset før jeg tar videre utdanning, avslutter Michael.
