Det har gått år siden de første sanksjoner ble innført mot Russland, et viktig vedtak av den norske regjering, men her stopper det også.

Konsekvensene av disse vedtak har regjeringen overlatt til lokalsamfunn med å finne ut av når døra ble lukket. Med tap av milliardomsetning er det vel ingen overdrivelse å si at lokalsamfunn har måtte bære hele byrden for nasjonens utenrikspolitikk, et tap av inntekter og arbeidsplasser, og en tilstand som ingen andre i Norge enn Finnmark har fått kjenne konsekvensene av.

Et spekter av bedrifter og arbeidsplasser har for egen regning måtte prøve å omstille seg til nye markeder for å kunne overleve. Strabasiøst er et forsiktig ordvalg for bedrifter og arbeidsplasser som har kniven mot strupen for å overleve, men også for at det skal kunne holde liv i lokalsamfunn.

Med en tid hvor regjeringen har søkelys på alt som ellers skjer i den store verden, sitter Finnmark tilbake som svarteper i regjeringens kortspill, glemt å alene tilbake.

Bidraget fra storsamfunnet burde vært en enkel byrde å bære med å stille nødvendige omstillingsmidler tilgjengelig for å at en ny dør skulle kunne åpnes.

Vi snakker om markedsføringsmidler, behovet for å omstille arbeidskrafta for nye oppgaver med skolering og videre utdanning, risikokapital for å kunne låne penger fordi når kundene er borte er det heller ingenting å stille som sikkerhet for disse lån.

Det handler om å stille opp når vedtak gir konsekvenser at man utraderer store deler av næringslivet med de enorme konsekvenser det gir for alle som blir berørt.

Samtidig har Finnmark betydelige ressurser som kunne vært igangsatt mer eller mindre over natten med uttak av industrimineraler og metaller. En aksept for oppstart av Sydvaranger Gruve og Nussir, ville gitt omentrent 6-700 direkte arbeidsplasser for Øst-Finnmark, totalt med ringvirkninger på kjøp av tjenester ville bare disse 2 bedriftene sysselsatt nærmere 2000 personer.

Et statlig investeringsfond på 5 milliarder ville gjort susen for å demme opp for fraflytting og det akutte behovet for å erstatte og behovet for nye arbeidsplasser. Sjeler vi over til Finland har det finske stat akkurat gjort disse grepene med et statlig styrt investeringsfond under navnet Finnish Minerals Group.

Våre finske naboer har skapt mange tusen arbeidsplasser, men også vært bevist på å videreforedle utvunnet råvarer til mer eller mindre ferdige produkter til et marked med stor etterspørsel fra europeiske kunder.

Samtidig har norske finansieringsinstitusjoner svært begrenset investeringsvilje i slik type engasjement fordi tidshorisonten kan være 15 år fram til en eventuell oppstart, noe som gir en ekstrem uforutsigbarhet.  

Skal vi lete etter lavt hengende frukt for å få etablert nye arbeidsplasser er gruveindustrien en av dem som burde vært et foretrukket alternativ. En løsning som kunne gitt langvarige sysselsetting og umiddelbar effekt i Øst-Finnmark, og som I tillegg ville ivaretatt nasjonens forhåpentlige ønske om tilstedeværelse av ei framtidig bosetning i Øst-Finnmark.

Terje Hansen
Politisk nestleder, Finnmark FrP