«Jeg har en stadig økende følelse av ikke å beherske jobben min», sa jeg til en gammel sjef av meg da vi gikk tur etter jul. Hun, en mer erfaren lærer og rektor, ba meg om å konsentrere meg om alt det jeg tross alt fikk til. Problemet var at jeg ikke klarte å komme på noe. Det manglende samsvaret med den man vil være og den jobben man vil utføre, og det systemet man jobber i, blir man psykisk nedbrutt og til slutt fysisk syk av. Eller så er man heldig og kommer seg vekk, som jeg nå gjør. Det er dette som er problemet:
1. Lærere er ikke lenger lærere
Omsorg og oppdragelse har i stor grad erstattet kunnskap og kunnskapsformidling i læreryrket. Man er mer psykolog, politi, familieterapeut og sosionom enn lærer. En erfaren lærer på jobben min sa at han for lengst hadde sluttet å planlegge timene sine. Det hadde han ikke tid til. Alt det andre, det utenomfaglige, tok all tiden hans. Hvis yrket hadde vært å lære bort, hadde det fortsatt vært håndterbart, men det er elever med så store problemer og behov at man ender opp med oppgaver man egentlig ikke behersker. På mitt beste er jeg en brukbar lærer, men selv på mitt beste er jeg en elendig psykolog og sosionom.2. Makten i klasserommet er hos elevene og deres foreldre.
Nina Witoszek og Mads Larsen skrev i en kronikk i Aftenposten i fjor om lærernes «mission impossible»: De skal være sterke, kreative og kunnskapsrike i en kontekst som gjør at de er redde for å undervise. Jon Abraham Lie Leinæs fortalte på NRK hvordan man er sjakk matt som lærer: «Hvis jeg skulle diskutert surrogati og tatt utgangspunkt i en påstand om at det er feil. Da kan jeg jo ha en elev i klasserommet som er surrogatbarn. Og da kan du ikke lenger diskutere dette fordi eleven føler seg krenket, eller føle seg mobbet av lærer.» År for år ble også jeg mer forsiktig, mindre trygg og mer sårbar i klasserommet. Det som tidligere hadde vært min styrke – å være verbal, spontan og morsom med en skattekiste av anekdoter, ble min nemesis. Jeg ble ikke bare en dårligere lærer, jeg ble også en dårligere versjon av meg selv. Jeg var hele tiden redd for å si noe som kunne tolkes i verste mening.3. Ansvarsfraskrivelse er den nye normen
Oppfører Per seg som en dass, så ville foreldrene tidligere følt det som sitt ansvar. Nå tar de læreren og skolen i stedet. Det samme med karakterene. Er ikke Børjes karakterer gode nok, så er det læreren som ikke klarer å motivere ham. La oss ha et møte og diskutere hvordan læreren kan inspirere Børje bedre og gi ham de karakterene han egentlig fortjener – eller bare må ha for å komme inn på Wang toppidrett. Og når karakterene er satt, så er de bare tentative. Mange elever og foreldre tar kontakt for å forhandle dem oppover. Vil man slippe det, så er det best å gi et hakk for gode karakterer til alle til å begynne med. Mange lærere praktiserer nettopp det – for å spare seg selv. Før moraliserte jeg dem, nå har jeg sympati. 3 er det nye 1.4. Alle elevene vi svikter!
Det finnes utrolig mange svake elever som ikke får den undervisningen de burde ha krav på. Det eneste vi klarer å tilby dem er vedtak. Men ingen lærer å lese, skrive eller regne på bakgrunn av et vedtak fra pedagogisk-psykologisk tjeneste. Vi svikter fullstendig de svakeste elevene. De skulle fått det beste, men de får ikke annet enn et papir. Når vedtaket er på plass, fortsetter alt akkurat som før. Vi svikter også elevene som har et annet morsmål enn norsk. Særskilt norskopplæring er bare en vits. Ikke finnes det lærere, ikke finnes det timer og ikke finnes det vilje til å gjøre noe med saken heller. Det er de svakeste som hele tiden må ta mest ansvar for sin egen læring – og det er de som har de dårligste forutsetningene til å klare det.5. Nettbrett som et «pedagogisk» verktøy
En hel generasjon er ødelagt takket være den raske, voldsomme og hjerneløse digitaliseringen av norsk skole. Prøv å inspirere og motivere en elevmasse som har et konsentrasjonsspenn på 35 sekunder – eller hvor lenge varer en snutt på TikTok? Det er påfallende at Universitetet i Bergen tilbyr kurs i konsentrasjon og uforstyrret lesing samtidig med at de første iPad-barna har blitt studenter.6. Vold, trusler og elever som sprer frykt
Enkeltelevers rett til å få lov til å være på skolen og ødelegge for alle andre ser ut til å være den sterkeste retten i dagens skole. Vi elsker å snakke om fellesskapet samtidig som vi lar et par elever ødelegge for det fellesskapet. En anonym lærer spurte i Nettavisen denne uken: «Men i hvor stor grad kan vi egentlig tåle at et lite mindretall holder resten av klassen som gisler, ved at læreren må bruke mesteparten av sin tid og kapasitet på elever som egentlig ikke passer inn i systemet?» Vi fjerner ikke de voldelige og utagerende elevene. Vi tilbyr kurs i stressmestring og debriefing til de ansatte i stedet. Man skal hele tiden være redd på jobb, men snakke om det etterpå. Da går det sikkert bra. Vi krysser fingrene! Er det rart at jeg ikke lenger behersker jobben min? Systemet står i veien for en god yrkesutførelse. Enhetsskolen bygger på den sterke ideologiske overbevisningen om at alle skal gå i samme klasse uavhengig av faglig nivå, modenhet, funksjonshemninger, atferdsproblemer og diagnoser. En lærer skal klare å oppfylle behovene til alle, selv om det er umulig. De folkene som virkelig passer til læreryrket – de formidlingssterke frie sjelene med faglig styrke og engasjement, orker ikke jobben i lengden. De slutter eller bare bryter sammen. Jeg kommer meg ut rett før sammenbruddet, men det er mange som blir igjen og roper om hjelp. Skal vi virkelig la skipet synke?Sanna Sarromaa,
finne, feminist og forfatter