Ser en, som interessert amatør på vår historie, framkommer et helt annet bilde. Kortversjonen av de siste tusen års dokumenterte historie viser en gradvis økende innvandring til fylket. Det kom nordmenn, sjø-/fjellfinner (samer) og kvener (finner). Dette er også ofte kalt «De tre stammers møte». Til å begynne med levde de av fiske, fangst, jakt og samling av naturens grøde. Gradvis utviklet de et småskalajordbruk, med for eksempel noen sauer, en ku, griser, noen høns og de best stilte skaffet seg en hest. De hadde et enormt slit med å rydde jorden hovedsakelig ved handmakt. Jordbruket og fiske i fjordene og langs kysten, skaffet dem den maten de trengte, i tillegg var det godt med ulike sorter bær, sopp og urter i naturen. Varer som de ikke kunne produsere sjøl, så som mel, sukker, salt osv. kjøpte de fra handelsmenn som etter hver etablerte seg i tettstedene og fra reisende fra nabolandene (Pomorhandelen). De fleste som kom til fylket slo seg ned i fjord og kyststrøkene, indre strøk var veldig tynt befolket.

Med bakgrunn i den innvandringen som fant, var det tre levende språk i fylket, norsk, samisk og kvensk. De som kom søkte som oftest til steder der deres språk ble snakket, det samme skjer jo med dagens innvandrere. Det etablerte seg derfor typiske norske, samiske og kvenske bosettinger som ofte lå svært nær hverandre. Vi må huske på at kommunikasjonen mellom stedene var svært sparsom. Det som i dag tar noen minutter med bil, var dagsreise til fots den gang. Dersom noen flyttet fra et sted til et annet, på grunn av for eksempel giftemål, begynte de å snakke det språket som var brukt på det nye stedet. Det er derfor vanskelig å snakke om genetisk opphav på de ulike stedene det bodde folk. En studie av denne språksituasjonen ville være interessant, her ville Porsangerfjorden kunne være et godt eksempel.

I nyere tid, for omtrent 200 år siden skjedde det en innvandring som berørte de fleste innbyggere i Finnmark og Nord-Troms. En forholdsvis liten gruppe med rikfolk som hadde skaffet seg store reinflokker spredde seg over landområder. Vi kjenner navnene på mange av dem og vi kan følge deres virksomhet helt fram til våre dager. Til å begynne med okkuperte de landområder i indre deler av fylket, her ble det få konflikter både fordi området hadde veldig få fastboende og nykommerne skaffet også arbeid til folk.

Etter hvert som nykommerne søkte beiteland ute ved kysten og på øyene oppsto det fort konflikter med de fastboende. Dette var konflikter med alle de tre befolkningsgruppene som hadde bebodd disse områdene i lang tid og var derfor ikke en konflikt mellom samer og nordmenn. De fastboende prøvde å berge sitt hardt opparbeidet livsgrunnlag. Til å begynne med var staten på de fastboende sin side. I de siste sytt/åtti årene, etter hvert som befolkningen langs kysten ble fornorsket og småbruksnæringene ble redusert ble forståelsen av konfliktene snudd på hode. Konfliktene ble nå framstilt som diskriminering av en minoritet, reindriftssamene, samene og kvenene langs kysten ble helt glemt.

Konfliktene har nå eskalert til å gjelde alle landområder og all aktivitet på arealene i fylket. Den nye reindriftsnæringen har i dag beiterett på all utmark. Til og med på privat inn- og utmark har reindriften i dag eksklusive beiterettigheter. De private eierne, samer og kvener, må i dag søke reineierne om tillatelse til å etabler ting på egen eiendom, men da skal reineieren ha erstatning for tap av beiteland. Nordmenn samer og kvener som bebodde områdene før reineierne kom er fratatt alle sine rettigheter.

NSR har fått plassert «woke-folk» i alle viktige organisasjoner og institusjoner både lokalt, regionalt og internasjonalt. Disse arbeider ufortrødent videre med sitt enøyde perspektiv uten å se de destruktive konsekvensene det får for lokalsamfunn og regioner i landet vårt. Heller ikke landets sentrale myndigheter har forstått at de har næret en slange ved sitt bryst. Myndighetenes ønsker i forhold til fornybar energi kan kanskje medføre en endring i forhold til NSR sin identitetspolitikk

Ole Simonsen