I dag har vi diskutert rapporten fra Riksrevisjonen. Det var en interessant debatt - og som vanlig i slike saker så måtte jeg si noen ord.

De regionale helseforetakene har, som nevnt av mange før, et sørge-for-ansvar for spesialisthelsetjenestene i sin region. Det betyr at befolkningen i helseregionen skal tilbys forsvarlige spesialisthelsetjenester. Helseforetakene skal yte god og likeverdig spesialisthelsetjeneste til alle som trenger det, og når de trenger det.

De norske helsetjenestene holder rimelig høyt nivå internasjonalt. Likevel peker Riksrevisjonen på at helseforetakene har manglende måloppnåelse innen flere områder som gjelder kvalitet i pasientbehandlingen. Blant annet er målet om å redusere omfanget av pasientskader ikke nådd. Pasient- og brukerombudet har også pekt på i sin siste rapport at vi ikke klarer å nå målet om et likeverdig tjenestetilbud i Norge. Det er også veldig alvorlig.

Stortinget fatter vedtak, og Stortinget bevilger midler. Likevel ser vi gang på gang at styringssignalene og bevilgningene ikke når fram dit de skal. De gjennomføres ikke av helseforetakene. Mange av oss ser at det er helseforetaksmodellen som er problemet, men også innenfor foretaksmodellen er det rom for politisk styring. Det påpekte også Magnussen-utvalget i sin NOU.

Helseforetaksloven bestemmer at de regionale helseforetakenes styremedlemmer velges av foretaksmøtet, med unntak av ansatterepresentanten. Det er altså helse- og omsorgsministeren som har ansvaret for styresammensetningen og at styrene gjør den jobben de skal gjøre. Men hva skjer når de ikke gjør den jobben de skal gjøre? Skal de fortsette i det samme helseforetaket, eller kan man gjøre som man gjør i en vanlig bedrift: gi dem fyken?

Det kan være at helseministeren har stor tillit til helseforetakene. Det er nok da lurt av oss stortingspolitikere – og helseministeren – å tenke over hvorfor foretakstillitsvalgte, leger, sykepleiere, øvrige ansatte og pasienter med pårørende stadig mister mer tillit til sykehusene og det som benevnes som vår felles helsetjeneste. Hvilke ris bak speilet har helseministeren på lur, og hva kan vi folkevalgte gjøre når helseforetakene ikke gjennomfører ROS-analyser og andre analyser med mål om uhildethet? Det ønsker også velgerne å få svar på.

Det er faktisk sånn at Pasientfokus' eksistens her på Stortinget er et resultat av nettopp det Riksrevisjonen har avdekket: manglende analyse av sammenhengen mellom mål, tiltak, mulige hendelser, utfall og risiko. Pasientfokus er, sagt på en annen måte, en levende risikoanalyse levert av velgere i Finnmark direkte til Stortinget.

Så nå gir jeg utfordringen til helseministeren: at vi velger en annen retning, sånn at pasientene føler seg ivaretatt og det ikke blir Pasientfokus-lister i resten av landet. Men det er opp til ministeren og hans regjering - (for det kan jo være at Ap driver valgkamp for Pasientfokus)

Irene Ojala, Stortingsrepresentant for Pasientfokus, Finnmark.\