Vi er midt inne i prosessen knyttet til hensikten med sannhets- og forsoningskommisjonen, nemlig forsoning.

Ingen steder merkes det så godt som i Finnmark, at det hittil faktisk ikke har ført til mer forsoning og dialog, men heller mer konflikt og mer avstand mellom folk.

Det til tross for at vi finnmarkinger har en egen lov «Finnmarksloven» hvis intensjon er følgende: «Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i Finnmark og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.»

Intensjonen i loven er god. Den skal favne alle finnmarkinger og ta særlig hensyn til samisk kultur og den nomadiske reindriften, som forflytter seg mellom kyst og innland.

Man skulle tro at en så god intensjon førte til godt samkvem og harmoni. Slik føles det ikke. Når det finnes eksempler på mennesker som vil flytte fra Finnmark og sørover, for å slippe den evindelige debatten om rettigheter, hvem som kom først og ikke minst – hvem som skal bestemme i dette fylket, så har vi som fylke en stor utfordring.

Gjennom de senere år har vi sett en rettsliggjøring knyttet til samiske forhold. Mange lover er justert, ikke minst etter konsultasjoner med ulike regjeringer, og etter ønske fra  Sametinget. Konsultasjonene er unndratt offentlighet jfr. Forvaltningsloven. Hvor demokratisk det er, kan man virkelig diskutere.

I kjølevannet etter Fosensaken kan vi se en tydelig trend knyttet til at uenighetssaker sendes/vurderes sendt til retten. Det ser ut som holdningen har endret seg fra samisk side, slik at det er retten som skal avgjøre uenighet, ikke demokratisk valgte organ i Norge. 

Denne trenden kan eksemplifiseres gjennom uttalelser fra Karasjok om at Karasjokdommen i Høyesterett bør sendes til Menneskerettighetsdomstolen, og at det ikke fantes samiske rettigheter igjen. Det siste kan motbevises av å lese norske lover.

Rettsliggjøring

Sametinget vedtok 12.juni 2024 at presidenten/rådet fikk fullmakt til å vurdere rettslige skritt for på den måten endre vedtaket om elektrifisering av Melkøya.

Den samiske fiskeriorganisasjonen Bivdu vurderer å gå til rettsak mot staten for å avklare sjøsamiske fiskerettigheter, muligens fordi de ikke var fornøyd med den nylig framlagte kvotemeldingen.

Fosensaken er endelig løst, gjennom et betydelig pengebeløp til de berørte siidaer.

Øyfjellsaken ble utsatt i avvente av Fosensaken, men pågår nå.

Raseri

Alle kommuner er forpliktet til å vedta en arealplan for å disponere kommunens areal. Det er en vanskelig øvelse i Finnmark, da Finnmarksloven pålegger kommunene å ta særskilt hensyn til samisk kultur og ikke minst reindrift. Det er allikevel ikke umulig gjennom god dialog med de siidaer enhver kommune må forholde seg til, men jeg tør påstå at antallet innsigelser har økt så mye at man nesten kan karakterisere det som et «automatisk nei».  Det blir ikke industriareal, sykkelstier, hytteområder og næringsareal – for ikke å snakke om vindkraft eller mineralleiting av slikt. Ved uenighet stopper ofte prosjektene opp og årene går. Ingen skjærer igjennom, verken statsforvalteren eller departementet. Tiden er overmoden for en gjennomgang av saksbehandlingsreglene, slik at saker har framdrift og kan avgjøres. 

Det spørsmålet som ligger og lurer bak er helt åpenbart. Hvem bestemmer over arealet i kommunene i Finnmark, reindrifta eller det demokratisk valgte kommunestyret? Her ligger kimen til mye av konfliktene i fylket vår, og vi må våge å snakke om realitetene, uten at det betyr at vi ikke ønsker hverandre vel. 

Resignasjon

Vi må diskutere hvor denne rettsliggjøringen fører oss, det vil si at det er Stortinget som bør diskutere det. Stortinget vedtar våre lover og må justere når noe bærer galt av sted.

Vi finnmarkinger er blandet befolkning, en ekte nordkalottmiks, hvor de fleste både er same, kven og nordmenn – pluss litt til. Hvis følelsen av at noen har andre rettigheter enn andre, så bidrar det ikke til forsoning, heller tvert imot. I praksis vil det bety at samer står mot samer, og det kan neppe oppfylle intensjonen i Finnmarksloven som også sier noe om hensynet til alle innbyggerne i Finnmark.

Høyesterettsdommen i Karasjoksaken avviste den kollektive eiendomsretten, men den individuelle retten kan fortsatt vurderes i utmarksdomstolen. Høyesterettsdommen må derfor få konsekvens for hvordan Finnmarkskommisjonen jobber framover.

Jeg er ikke så resignert at jeg vil vurdere å flytte. Jeg hører til her. Men situasjonene slik den har utviklet seg gjorde at jeg endret holdning og meldte meg inn i samemanntallet. Jeg vil stemme ved neste sametingsvalg, lese programmene og stemme på det partiet som vil styrke samisk språk og kultur, men som også vil bidra til utvikling i Finnmark og forholder seg til at i Finnmark skal alle folkeslag leve sammen og ha gode og likeverdige liv.

Ingalill Olsen
Medlem i Måsøy Arbeiderparti og
tidligere stortingsrepresentant