Når vi trodde bunnen for lengst var nådd fra en representant for et kronisk navlebeskuende Oslo-kommentariat med kontoradresse Akersgata, er det bare å konstatere at vi tok smertelig feil; nok en gang får vi presentert et usedvanlig tøvete og direkte pinlig innlegg derfra. Denne gangen er det en kommentator i Aftenposten, Synnøve Vereide Trampe, som har delt navleloet sitt med oss. «Jeg elsker bygda. Men den bør dø», skrev hun etter at statsbudsjettet var lagt frem. Og denne spyttklysa kommer hun altså med samtidig som skoler over hele landet foreslås nedlagt, og rapporten «Kystkommunene og fiskerikrise i Finnmark» fra Menon Economics spår en svært dyster fremtid for Finnmark; flere kystkommuner i fylket vårt kan miste over en tredjedel av innbyggerne. Som alltid fra den kanten er det selvsagt distrikts-Norge som er problemet; stakkars oss som må betale for å holde disse småstedene i live, ser ut til å være også hennes perspektiv. Ingen grunn til å bli overrasket over det; i deres tankeverden er det jo i all hovedsak Oslo og østlandsområdet som står for verdiskapingen og holder liv i resten av landet, mens alle vi andre i de ulønnsomme og tynt befolkede «utkantene» stort sett betraktes som en eneste stor, oversubsidiert klamp om foten på hardt arbeidende rikssynsere og andre hovedstadsbeboere. Investeringer langs kysten og i nord betraktes nærmest som en ulønnsom utgift, med den begrunnelse at «det bor jo så lite folk der». At disse småsamfunnene årlig bidrar med verdiskaping i milliardklassen har man visst ikke helt forstått. Heller ikke at av landets vel 5,5 millioner innbyggere bor bare om lag en fjerdedel i Oslo og Akershus. Resten av oss – tre fjerdedeler – bor spredt utover det ganske land. Der verdiskapingen skjer. Men livet utenfor hovedstaden har de åpenbart aldri skjønt noe særlig av. Alle med et litt annet ståsted enn Akersgata i Oslo sentrum vet jo at de fleste arbeidsplasser som skaffer inntekter til Norge ligger utenfor Oslo-området. Fiskeriene, oppdrettsanleggene og fôrbedriftene i tilknytning til disse, næringsmiddelindustrien, olje- og gassindustrien, skipsverftene, gruve- og bergverksindustrien, smelteverkene, den metallurgiske industrien, kraftverkene, skogen, landbruket, reiselivet og alle servicenæringer som er tilknyttet disse bransjene; stort sett alt dette er distriktsnæringer. At mange av disse har sitt hovedkontor i Oslo bidrar jo bare til at en uforholdsmessig stor andel av landets skatteinntekter og overføringer fra staten havner der. Resten sørger sentraliseringskåte politikere for. Oslo er nok det fylket som har minst grunn til å klage. Et godt bilde på hvor svært mye av verdiskapingen i Norge ender opp (i alle fall på papiret…) fikk vi da vi i en rapport fra Nofima kunne lese at Bærum, av alle steder, befinner seg på femteplass på lista over Norges største fiskerikommuner! Slett ikke verst av en kommune med bare tre registrerte fiskere… Selv om det heller ikke ligger mange sjarker og torsketrålere utenfor Aker Brygge, og er heller smått med fiskebruk og oppdrettsanlegg i Frognerkilen og Bjørvika, følger Oslo kommune hakk i hæl med sin syvendeplass på den samme lista.
Magnar Leinan. Foto: Therese K. Munkvold
– Oslo-pressens evige klagesang
– Alle med et litt annet ståsted enn Akersgata i Oslo sentrum vet jo at de fleste arbeidsplasser som skaffer inntekter til Norge ligger utenfor Oslo-området, skriver Magnar Leinan i dette innlegget.
