Debatten som har vært omkring granskningen av Sandra Borch har satt diskusjonen og debatten omtrent over hele det ganske land. Først og fremst, ingen samer skal være nødt til å tolerere å bli gransket av media eller andre for å være god nok.

Betegnelser som «Falsk same» og «ikke god nok same» går igjen. Jeg sitter igjen med en blanding av stolthet og kanskje noe som ligner skam. Stolthet av å være sjøsame, men kan også føle på skammen til mine forfedre. Den sitter dypt, og dessverre gått i arv.

Jeg var også en av de barna som gikk på internat. En statlig institusjon der samisk var ett forbudt språk når mine foreldre vokste opp. Da jeg gikk i 2 klasse var en av begrunnelse for å opprettholde internatet: «der er mest samiske barn som har godt av å bli sosialisert» (direkte sitat fra innlegg i Finnmarken i 1983 der jeg er avbildet på fanget til faren min). Dette internatet ble opprettholdt helt til 2001. En brutalt effektiv fornorskningsinstitusjon.   

Den sjøsamiske skammen

Det å snakke om sin egen identitet og erkjennelsen av den er både sårt og vondt for mange som kommer fra minoritetsgrupper. I den her forbindelsen spesielt i de hardest rammende, den sjøsamiske befolkingen på kysten. Noe som også er tydeliggjort og anerkjent igjennom Sannhets -og forsoningskommisjon sin granskning.  Mange av oss kjenner den dag i dag både på skam, usikkerhet og ett spørsmål om man er god nok som same. Av den grunn heller ikke så lett å «bare ta ansvar og lær seg språket» som det hevdes av enkelte.

Ett av mine vakreste barndomsminner er de gangene jeg sov over hos beste-mor, ligge ved siden av henne om kvelden og høre når hun leste fadervår på samisk. Det var hennes avslutning på dagen og da var vi ferdig med småprat. Bestemor leste sitt fadervår, sine bibelvers, sang salmer og snakket til dyra på sitt hjertespråk. Besteforeldre mine sitt hjertespråk, og dermed også mitt. Men jeg synes det er vanskelig å ta tilbake hjertespråket nettopp fordi jeg også kan føle på den skammen jeg kjenner så godt igjen når jeg spurte de om samiske ord og setninger da jeg var barn. Responsen var «det stygge språket trenger du ikke å lære».  Da snakket vi ikke mer om det.

I Debatten som var på NRK i Sandra Borch-saken, viste NSR svært lite kunnskap om hvordan fornorskningen har fart med folk på kysten. I Debatten utelukker ikke Anita Persdatter Ravna fra NSR at Sandra Borch er same på lik linje med henne, men neppe god nok same til å være en del av Sametingets valgmanntall. I likhet med NRK Sápmi er også Ravna rask til å bedømme andre samer ut av fellesskapet. Istedenfor å ønske alle samer velkommen til det samiske demokratiet, er NSR med på å definere noen samer god nok mens andre ikke er god nok til å stemmerett.

Fornorskningspolitikkens virkninger må anerkjennes

Fornorskningspolitikken har vært hard og vellykket på kysten. Det ble en prioritert oppgave og å viske bort sin kultur- og språkbakgrunn, nettopp for å overleve og gi barna muligheter for et bedre liv enn dem selv. Man må kjenne til historien og vite at i en så vellykket fornorskningsprosess utført av den norske stat, så er verken kirkebøker eller folketellinger den eneste form for dokumentasjon som kan brukes.

Jeg er glad for at plenumsleder Sottinen har redegjort for at Sametinget bruker flere kilder enn bare folketellinger og kirkebøker i sin saksbehandling av innmeldinger. Den samiske muntlige kunnskapsoverføringen og fortellertradisjonen har overlevd fornorskningens harde hånd. Og erklæringer om familiehistorien må også være del av den legitime dokumentasjonen når man søker seg inn i manntallet.

Kirkebøker og folketellinger kan kun bekrefte at du innfrir språkkravet. Disse registrene kan aldri frata deg retten til å delta i demokratiet. Til det vet vi altfor godt hvilken innvirkning fornorskningen har hatt på samene langs kysten.

NSR bruker ellers å løfte frem samenes egen kunnskap om egne behov og historie som det viktigste. Men akkurat her er det kun fornorskernes register som er den eneste legitime dokumentasjonen for å delta i det samiske demokratiet, ifølge Ravna. Snakk om ikke å forstå hvordan fornorskningen virket utenfor flertallssamiske områder.

Veien til forsoning

Som en del av forsoningen burde flertallspartiene og Sametingets president innrømme og anerkjenne ovenfor alle samer at det har vært en brutalt vellykket fornorskningsprosess, og i forsoningens navn være villig til å innrømme at det fins mange typer dokumentasjon som gir deg rett til å stå Sametingets valgmanntall. Ingen samer skal være nødt til å brette ut hele sin familiehistorie til media for å være god nok.

Vi trenger ikke bare forsoning mellom myndigheter og samer, men også mellom oss samer. Men for å få til intern forsoning trenger vi at Sametinget tydelig ivaretar alle samer, og behandler de likeverdig igjennom politikken som føres.

Oppfatter du deg selv som same og har forfedre som identifiserte seg som samer, ja da er du same. Man skal ikke trenge å føle på verken skam eller om man er «god nok same». På Sametinget og samepolitikken skal samer behandles likeverdig. Uavhengig om du snakker samisk eller norsk, har rein eller ikke, går med kofte eller ikke. Det er likeverd, og først da er vi på vei mot forsoning.

Hilde-Kathrine Nilsen, stammerådsmedlem i Nordkalottfolket