Det blir stadig flere teoretikere bedrevitere, byråkrater, akademikere og såkalte spesialister i samfunnet vårt. Pjatt, flisespikkeri, og uvesentligheter, stjeler fokus, mens spørsmål om grunnleggende problemstillinger uteblir. Stadig flere vet mye bedre enn alle andre hvordan ting skal gjøres, uten å kunne gjøre det. Vi fokuserer på hvem som sier og mener, men hva som blir gjort og resultatet av handlingene blir mindre viktig.

Akademikere og teoretikere er nødvendig i et moderne samfunn, men deres innsats må være en del av et samarbeid med de som har sunn fornuft, praktisk sans og målrettet gjennomføringsevne. Papirflytting og dokumentering er snart den største aktiviteten i landet vårt.

Det er skremmende, når et av våre høyeste akademiske kompetansebevis, blir vurdert så tilfeldig og forskjellig som dagens hendelser avslører! Likhet for loven er et grunnleggende rettsprinsipp. Dersom masteroppgaven til en student blir vurdert som plagiat, blir den ikke godkjent. Dersom en minister velger å ta en masteroppgave, og denne blir vurdert som plagiat, mister ministeren mastergraden og minister posten.

Er det rettferdig og stimulerende for kompetanseheving?     

Hvilken egeninteresse hadde Kjerkol av bevist juks, med tanke på hva det kunne medføre. Hun viste at alle oppgaver blir sensurert og godkjent av sensorer, som man forventer kjenner loven, og kravene til kildeopplysning? Hvorfor oppdaget ikke veilederne den gjennomførte feiltolkingen av kravene til kildehenvisninger

Er denne ministeren en uærlig person som man ikke kan stole på, dersom ministeren tenker og mener noe som andre har tenkt eller ment før? Ønsker vi et samfunn med akademikere, med en form for kunstig intelligens, der de selv ikke bidrar med egne tanker og meninger, og kun refererer til andres åndsprodukter, for ikke å bli dømt som «bevist juksemaker»? Når en datamaskin mates med tilstrekkelig informasjon, kan den sette sammen informasjonen til synspunkter og konklusjoner. Den kan ikke utvikle nye tanker, bare nye sammensetninger av innprogrammert informasjon! Er det slike akademikere vi ønsker?

Det aller meste som blir sagt, tenkt og ment, er sagt, tenkt og ment tidligere. Dersom man legger fram noe som helst uten kildehenvisning, vil man sannsynligvis havne i kategorien «juksemaker», dersom de ble undersøkt etter samme prinsipper som de som ble plukket ut av mediene.

Presse og medier skal drive med gravende journalistikk, for å avsløre juks, uredelighet og eventuell korrupsjon og uakseptable frynsegoder. De har valgt å «dyp granske» masteroppgavene til noen utvalgte politikere som er avhengig av tillit. Graver man dypt nok i de fleste masteroppgaver der studenten har framsatt tanker og meninger som sine egne, vil man med stor sannsynlighet kunne avdekke det man kaller plagiat og juks!

Denne formen for gravende journalistikk har ingen samfunnskorrigerende funksjon. Målsetningen er sensasjonsjakt på historier som fremmer medienes omsetning!

Hvor er seriøsiteten til sensorene av masteroppgaver som først vurderte oppgaven til B, og deretter hevet den til A, og så etter journalistenes dybdegransking, som avslørte systemets sårbarhet og sensorenes manglende kontroll evne, forkastes mastergraden, og beskylder studenten for bevist juks og fanteri.  

I tillegg informerer de mediene om funn og beslutninger, før kandidaten blir gitt mulighet til å tilkjennegi sitt syn på «hekseprosessen» Vedtaket ble effektivisert med de konsekvensene det medførte, uten at Kjerkol fikk mulighet til å benytte sin ankerett på vedtaket. Et vedtak med ankerett skal vel ikke effektiviseres før ankefristen er utløpt!

En av to forutsetninger må være til stede dersom en mastergrad skal kunne annulleres. Universitetet måtte mene at sensurvedtaket fra 2021 var ugyldig (det må begrunnes) Det må ha kommet fram nye, og relevante opplysninger i saken.
Universitetet har ikke opplyst at det foreligger nye relevante opplysninger i saken.

Hva er sensorenes syn på behovet for rettsikkerheten, og følelsene som studentene påføres, når de blir kalt for juksemakere av sine egne veiledere, uten å kunne forsvare seg? De aller fleste masteroppgaver der studentene har framlagt tanker og meninger som sine egne, ville sannsynligvis havnet i samme kategori ved tilsvarende granskning! 

Det er nulltoleranse for mobbing i Norge, men vi aksepterer dagens praktisering av «gapestokk og heksebrenning», og etnisk forskjellsbehandling i offentlig regi.                                        

Bjørn Sturla Odden